Bunnløs galskap har sin pris

Av Birgitte Viksund

Med en følelse av angstblandet fryd må han gå tur for å roe nervene.
I skapet hjemme henger mellom sytti og åtti Liverpool-drakter, sammen med ett skjerf for hver tur til England. På et julebord fikk han beskjeden om at Fowler var gått til Leeds. Uten at han selv kan bekrefte det, så avstedkom det at glasset med Gin tonic sneiet ansiktet til distriktssjefen. - Ble litt revet med, smiler han.


Keegan

Tor-Ole, eller Totte som mange kaller ham, mener å ha sitt første minne fra fotballen allerede i 2- års alderen.
- Det er mange ting jeg husker godt fra barndommen. Og seinere: Kevin Keegan i den røde drakten. Kamper fra mine første turer til England og ikke minst Wembley i 1986, en gave fra mor og far. FA cup finalen når Liverpool vant 3- 1 mot Everton. Ord kan ikke beskrive.
Tor-Ole blir blank i øynene bare ved tanken. - Jeg glemmer det aldri.

Aldri god

Gutten med det store engasjementet vokste opp på Ridabu utenfor Hamar, nærmere bestemt på fotballbanen. - Siden det tidlig viste seg at jeg aldri kom til å bli noen habil spiller, innså jeg at det lå større underholdningsverdi i å se på fotball, enn å spille selv. Lidenskapen for sporten deler han med mor og far, men det er bare han som har latt det helle over mot tilnærmet galskap.

Fotball og jobb
Nå reiser han på kamper i England tre, fire ganger i året. De andre kampene blir, hvis han er heldig, sett på tv.
Som kjøpmann blir det mye jobbing og da hender der også at det spilles kamper i arbeidstiden. - Det er vondt å være på jobb hvis det er kamp. Jeg kikker kronisk på klokken, vandrer hvileløst rundt i butikken og venter på melding.
Ikke sjelden blir kundene vitne til voldsomme jubelbrøl eller unevnelige fyfraser fra den lidenskaplige forballelskeren.
Dagen derpå er verst. - Alle kan merke det på meg hvis Liverpool har tapt. Da rakner det litt. Disse dagene er ufattelige tunge.



Veddemål
- De fleste av kundene kjenner meg godt. Og mange vet å utnytte det.
Jeg vet ikke hvor mange flasker konjakk jeg lutrygget har måttet kjøpe på Polet, etter et tapt et veddemål. Få er det ikke.
Etter en litt uheldig bytur i England, da han og en kameratgjeng lykkelig uvitende havnet på motstanderens stampub i Liverpool, fikk Totte seg en herlig blåveis og kjeppjaget ut døren.
Tilbake på Ridabu bestemte han seg for å ikke la det ytre hindre ham i å gå på jobb. Det endte med kunder som kom inn i butikken og kjøpte en sjokolade eller noe annet småtteri. Bare for å se hvordan han så ut. - Det var verdt det, sier han og lener seg tilbake.

Glemmer butikken

Han vet at han er en over gjennomsnittet engasjert supporter. - Det har sin pris, men også sine fordeler, sier Totte. - Jeg har alltid noe å glede meg til, noe å koble av med - slik at jeg kan glemme butikken en stund.
Det er ikke bare selve fotballen, men rammen rundt. Puben, kamerater, stemningen og kicket når vi vinner. Det er ubeskrivelig og kan ikke måles i verken penger eller noe annet.
Og dette er ikke noe Ridabukjøpmannen vokser av seg. Lidenskapen blir bare sterkere. - Jeg kan dø for det laget.


Tor-Ole Kirknes
Alder: 35
Jobb: Kjøpmann, Bunnpris Ridabu
Sivilstatus: Kjæreste
Mat: Mors kjøttkaker
Musikk: Altetende, med ACDC på topp
Favorittnettsted: Liverpool.no
Kan ikke fordra: Pepsi
Dårlig til: Lyve
God til: Drive butikk
Reisemål: Liverpool, så klart.
Sist leste bok: Biografien om Robbie Fowler "GOD"