Inflasjon i merking

Det er nemlig slik at hvis en av aktørene gjør noe som blir oppfattet som håpløst av forbrukerne - ja da smitter litt av negativiteten over på bransjen som sådan.
Dette har vi sett og merket kanskje enda bedre i andre bransjer..En bank på felgen, alle banker på felgen - i publikums bevissthet. E-coli i en eller annen påleggsvariant, - usikkerhet både med norsk matvareindustri, masse pålegg/kjøtt generelt og dagligvarekjedene (som selger dette).
På samme måte som slike negative og ikke planlagte forhold smitter mellom og over grensene i verdikjeden i vår bransje - så vil nok et merke eller innføringen av nok en "betegnelse" på nok en varekategori forsterke inntrykket av at norsk næringsmiddelindustri, dagligvarebransjen og norsk landbruk har ørlite panikk.
For hva?
Ja, det har mange stilt seg spørsmål om. Norsk landbruk og deres produkter står fortsatt meget sterkt i folks bevissthet, - DE trenger ikke flere og differensierte merker eller kule betegnelser skulle man tro.
Norsk matvaresikkerhet som sådan står det også veldig bra til med generelt. Vi har også vært forskånet for mye uheldig knyttet til importvarer. I det hele tatt så står det bra til her på bjerget. Folket blir fødd - og de spiser ganske forutsigbare mengder mat hvert år.
Så hva er drivkreftene til de som kjemper for økte andeler til nisjemat, kortreist mat, lokalprodusert mat, Nøkkelhullet, Debio, Fair Trade, Nyt Norge, Norske Spesialiteter (og i tillegg handelens egne og mange merker)?
Tror vi alle at en positiv stigmatisering fører til økt handel generelt - eller bare en flytting av handel fra konvensjonelle varer til de "merkede"? Kan merket føre til oppslutning rundt en spesiell fanesak? Ligger det politiske motiver bak?
Økologisk produksjon ligger på noen få prosenter av det totale i Norge. Kortreist, lokalprodusert og alt det andre har enda mindre innflytelse på husholdningsbudsjettet, med promilleandeler.
Problemet er ikke hver av disse kategoriene i seg selv - det er forsøkene og troen på at dette skal merkes, markedsføres og promoteres så mye mer enn deres andel tilsier som blir slitsomt for forbrukerne - og ja, kanskje oss mer direkte involverte også...
Det er ikke de forlokkende merkene, deres forkjempere eller annet som er hovedsaken? Eller er det som de mest negative ytrer - at alle de marginale varegruppene egentlig bare er skalkeskjul for dypere politiske motiver: Spredt bosetting. Anti-gloabilsering. Miljøkampen. Kampen mot økt materalisme. Og mye annet?
Vi må ikke merke oss bort fra saken, eller gi noen motiver til å føre alternative motiver i margen når maten er det eneste vi skal selge.