Når handelen vil blir industri

Jo, det er Reitangruppens signaler om at den vil kjøpe seg inn i industrien. Reitan har sågar ansatt en direktør som skal ta seg av utviklingen.
Her et kort tilbakeblikk. I enhver norsk by var det etter krigen flere dagligvaregrossister. Og på annethvert gatehjørne var det en selvstanding kolonialkjøpmann. Frukt- og tobakksforretninger var det også mange av. Dengang var industrier som Freia og Lilleborg sterke, enkelte grossiser store og noen kjøpmenn flike. Men på mange måter levde de i hver sin verden.
Den som først påvirket denne situasjonen i bransjen var Joh. Johannson. Han kjøpte opp og fusjonerte en rekke grossister og skapte det som idag er ASKO. Senere skapte han profilhus på detaljist-siden som idag går under betegnelsen Meny, Spar, Kiwi, etc. Fellesbetegnelsen for dette handelshuset er NorgesGruppen. Her er grossist- og detaljistfunksjonene grodd sammen.
Stein Erik Hagen tok etter Joh. Johannson, særlig gjennom oppkjøpet av Staff-Gruppen. Odd Reitan gjorde det samme bl. annet gjennom Kjeldsberg-sammarbeidet. Alle lot de grossist- og detaljistleddene gro sammen. NKL og samvirkelagene opplevde det samme, og i dag har vi Coop som masterbrand for det hele. Alle de fire store er også betydelige aktører som importører av ulike food- og non-food-artikler.
Fremveksten av egen merkvarer (EMV) har jeg skrevet om tidligere. I dagligvarebransjen blir EMV stadig viktigere. Innen en rekke karegorier er andelen EMV, slik Nielsen rapporterer det, blitt meget høy. Til nå er det imidlertid hovedsakelig selvstendige industribedrifter som produserer EMV for handelen. Mange varer blir produsert av utelandske bedrifter som er lite kjente i Norge. Av norske produsenter som hjelper handelen med EMV vet vi jo om noen, ta f.eks. Henning Olsen som produserer First Price-iskrem eller Aass Bryggeri som tapper øl for NorgesGruppen. Når det gjelder øl er saken klar når det gjelder Grans og Rema 1000. Reitangruppen er jo sterkt inne på eiersiden i Sandefjord. Det er gruppen også hos Home Design, Maxmat, Hugaas, Staur Foods og Bama (her riktignok bare med 20%).
På denne måten vil Reitan kontrollere verdikjenden fra sjø og land, åker og eng frem til våre middagsbord. I prinsippet er dette ikke noe nytt. I Sveits har Migros drevet handel og industri på denne måten siden Gottlieb Duttweiler startet det hele i 1925. Migros eier alt fra egne bakerier og meierier til sjokoladefabrikker.
Fordelen for handelen når den selv eier industrien er åpenbar. I en slik setting sparer man markedsføringskostnader og koordineringen av markeds- og logistikk-tiltak kan effektiviseres. Et spennende spørsmål blir selvsagt hva som lønner seg; å bygge opp egen industri fra scratch eller utvikle denne virksomheten ved oppkjøp av bestående industribedrifter ? Migros har gjort begge deler. Reitan er på god vei til å overta styringen av flere bestående bedrifter nevnt ovenfor. Det er sikkert riktig vei å gå. Derfor blir vel ingen overrasket om Reitan kommer på aksjonærlisten til Nordfjord Kjøtt eller Norsk Kylling. Nen-Produkter i Fredrikstad er kanskje også på ønskelisten. Et meierianlegg i Tolga er allerde kjøpt.
Et apropos til slutt. Da Atle Brynestad i sin tid fikk Orkla med på laget som aksjonær i Smart Club, da ble det bråk. Slik innblanding fra industriens side innen detaljhandel, det ville man ikke ha. Blir det bråk nå også, når handelen vil bli industri ? Neppe.