Stafettmann med grep om Reitan-pinnen

Av Christian Dietrichson

Et meget tydelig håndtrykk møter deg når du hilser på den nye generalen for Reitans norske kiosker. Så er ikke Johannes den som ikke er vant til å ta i. Man måtte når man vokste opp på en gård i Haugsbygd mellom Hønefoss og Jevnaker og det var høner og opptil 30 griser borte på låven.
- Vi slaktet på gården og malte kjøttet til pølser og annet. Jeg måtte være med. Det hele var ganske jordnært, konstaterer den håndfaste..


Kjapt på plass bak kassen

Slaktermester har han ikke blitt. Jordnær har Johannes likevel forblitt. Og handlekraftig. Det var ham Odd Reitan sendte over til Stockholm i 2004 for å rydde opp i rot og underskudd i colonialmajorens svenske kiosker. Den samme major kan ikke ha blitt misfornøyd med resultatet.
- Vi snudde hele situasjonen. Kjøpmennene og Reitan Servicehandel Sverige begynte å tjene penger igjen. Samtidig klarte vi å skape en følelse av samhørighet.
Samhørigheten skal fortsatt pleies. I hvert fall virker det slik når Dagligvarehandelen rusler bort med Johannes til Narvesen-kiosken på Ensjø t-banestasjon, rett ved Reitan-borgen, for å fyre av noen bilder. Sannelig er det bare ett menneske bak disken og en pen kø foran kassen. Den spretne Johannes er kvikt på pletten bak den andre kassen og lokker kunder over til seg. Kundene først selv om man trenger litt instruksjon i å trykke på de rette punkter på kasseskjermen. Bladfyken får vente.
- Hvor godt passer du egentlig inn i Reitan-kulturen? Her skal man jo elske både kuttisme, trøndere og familiens behov for musikkutlevelse.
- Jeg har vært i en rekke store organisasjoner. Hos Reitan passer jeg inn som hånd i hanske og føler meg hjemme. Noe slikt nytter det ikke å late som.
Så blir Reitans edsvorne mann brått litt mer bedriftsleder. Langsiktigheten i forretningsvirksomheten til Reitangruppen er jo svært tiltalende, må vite.


Sluttet fred med opphissede svensker

- 4.52.08, det er tiden min i New York-maraton i 2005, det.
Begivenheten har åpenbart satt tydelige spor. Å komme seg i mål i New Yorks gater var svært tøft, synes Johannes. Mon tro om det var like hardt for Ingolv Høyland og Vegard Kulset. Førstnevnte tar hånd om colonialmajorens eiendommer, den andre om hans bensinstasjoner. De nevnte herrer slo kioskgeneralen med halvannen time.
- Svaret på det er enkelt. De er mye bedre trent.
Det var Ole Robert Reitan som meldte på Johannes. Man får tro så godt om Rema-sjefen at det ikke var på pur faenskap. Den påmeldte hadde nemlig fått operert menisken samme år. Løpe gjorde han likevel.
- Jeg har løpt hele livet og gjør det fortsatt.
Kjersti, hustruen, er tydeligvis sprek. Hver lørdag må hun til pers på én times løpetur med gemalen. En av ukens arbeidsdager blir det gjerne til en kveldstur med en venn og hodelykt som følgesvenner.
Å løpe fra bråk i Sverige klarte maratonmannen ikke. I et TV-program ble Reitan Servicehandel beskyldt for brudd på aksjeloven, triksing med bokføringen og feilrapportering av svinn. Tidligere franchisetagere stod frem og fortalte om sin pine og sin gjeld.
Tross mye støy klarte Johannes å slutte fred med de opphissede.
- På nettet brukte Handel & Kontor overskriften "Mindre grådig Reitan gav tariffavtale i Sverige"?
- Slikt er vanskelig å kommentere. Her har man tydeligvis sittet i Norge og tenkt på svenske forhold. Det handler om to land med ulike forutsetninger. Husk at vi vant alle saker som kom for retten. Der vi hadde gjort feil, rettet vi det opp.


- Magnus Reitan henger ikke over skulderen

Løping kan smitte, i hvert fall i familien Sangnes. Unge Sondre Johannes hevder seg både på 60 meter og 600 meter og har også blitt kretsmester i kule, tre kilo tung. Far virker synlig fornøyd og vil gjerne ha frem at eldstedatter Marie, nå 21, har vært med i norgesmesterskapet i friidrett. Hun har litt å forsvare. Far kan vise til ganske pene tider oppnådd på sine egne to ben og laurbær høstet i stafett for selveste Ringerike Friidrettsklubb.
- Jeg drev langrenn og friidrett i oppveksten og hadde en god barndom. I et trygt lokalmiljø fikk jeg gode kamerater som jeg har fremdeles. Det gir trygghet.
Man må kanskje ha det for å sette seg i sjefsstolen etter Magnus Reitan. I alle retninger er det kringkastet at Reitan Servicehandel er friskmeldt i Norge, underforstått nå kan det nesten bare bli enda bedre. Når omsetningen i servicehandelen uheldigvis faller med en tiendedel året man overtar roret, er det fare for at det kan gå motsatt vei, altså nedover.
- Magnus Reitan er styreformann for Reitan Servicehandel i Sverige og Norge. Får du ham på ryggen?
- Jeg må selvfølgelig forholde meg til styret, men står generelt meget fritt overfor Magnus som neppe kommer til å pirke meg på skulderen. Hos Reitan er man flink til å gi andre frihet til å skape resultater.
Den godeste Magnus skal i en relevant sammenheng ha gjort det helt klart at "det nytter ikke å komme til meg om Johannes har sagt nei".


Funnet skikket som bonde

Den norske grenen av Reitan Servicehandel vil Johannes sikkert få styre. Værgudene er neppe like rundhåndet med å overføre beslutningsmyndighet som Reitan.
- Været gjør det ikke alltid så lett å være bonde. I dag har jeg heller ikke tid så jeg forpakter bort jorden på gården.
Det vil ikke si at han ikke har prøvet. I fire år rundt årtusenskiftet holdt Johannes jorden i hevd på egenhånd for å få frem markens grøde.
Mon tro om det ikke vekket blandede følelser å måtte stoppe bearbeidingen av fedrene jord. Johannes virker ikke som en som liker å avbryte en kurs som er satt. Man fornemmer en som liker fast kurs mot et mål som blinker i det fjerne og som registrerer med et anerkjennende nikk til seg selv etappeseirene som vinnes underveis.
På Ringerike har han ikke bare vunnet idrettseire på sine to ben, men også Hovedkomiteen for miljø- og arealforvaltnings fulle tillit. I møteprotokoll nummer syv fra juni 2004 erklærer komiteen at Johannes Sangnes anses som godt skikket til å drive 12,5 dekar jordbruksareal på eiendommen Nordjordet på en forsvarlig måte. Komiteen har åpenbart skjønt at den man har med å gjøre, så langt fra er noen amatørmessig hobbybonde. Da var det greit med ønsket om å ekspandere.


Ingen cowboystil

Det er mulig Johannes skjuler en utpreget sans for parfyme og andre kroppspleieprodukter. Hvorfor skulle han ellers kaste seg på toget og bli sjef for Vita-kjeden og dens arsenal for personlig pleie? Sjefsstolen ble inntatt i 2001 mens kjeden ennå var eiet av Reitan Narvesen. Litt senere var han med på kroppspleieledelsens oppkjøp av samme kjede. Management buy out heter det på næringslivslederes stammespråk.
- Reitan ville rendyrke virksomheten og solgte unna det som ikke var kioskvirksomhet, lyder forklaringen.
Oppholdet i Vita-butikkene var ikke mer velduftende enn at Reitangruppen klarte å hale ham tilbake for å redde de svenske butikkene. Borte i Stockholm fikk Johannes sans for flere sider ved søta bror. For en nordmann var det noe å lære.
- Svenskene diskuterer grundig før de tar en beslutning og gjennomfører den. Vi nordmenn har en tendens til å fortsette diskusjonen etter at beslutningen er tatt.
En skulle tro en enslig nordbagga kunne støte på motstand hos storebror i Skandinavia. Slik var det tydeligvis ikke. Tilstanden var slik at kioskorganisasjonen var beredt på kraftig omstilling. Johannes valgte fornuftig nok å ikke kjøre noen cowboystil slik Telenor-sjef Tormod Hermansen ble beskyldt for fra svensk side da fusjonskrangelen med Telia pågikk for et tiår siden.
- Litt ydmykt brukte jeg også noen svenske ord innimellom for å bli forstått. Svensker skjønner ikke norsk like godt som vi forstår svensk.
Det detter fortsatt noen svenske ord ut av Johannes innimellom, nå neppe i ydmykhetens navn. Veldig svorsk i talen er han likevel ikke. Til det var oppholdet i Stockholm for kort og mannen for plantet i Ringerikes jord.


Ikke glad i dødtid

Det er ikke så mange kilometer fra Haugsbygd til Hvalsmoen. I hvert fall ikke flere enn at Johannes startet ung og lovende på Hærens ingeniørutdannelse. Under plikttjenesten etterpå stelte ingeniøren med hysjpregede bygg og anlegg NATO bygget i Nord-Norge. Et av dem var hovedkontoret til Forsvarskommando Nord-Norge i fjellet på Reitan ved Bodø. Engang Reitan alltid Reitan.
I Forsvaret skal tellekantene være på plass og støvlene pusset. Videreutdannelsen i regler og retningslinjer fortsatte i Esso Norge.
- Dette var et godt sted å lære og en eksamen i ordentlighet. Dette er rett overførbart til Reitan. Her er det ordentlighet i alt en gjør.
Etter Esso fortsatt ferden hos gamle tante Narvesener der Johannes etter hvert fikk ordentlig med ansvar. Til slutt bestod kongeriket av ti ulike områder, herunder de administrative som lønn, personal og IT.
Det er ikke sikkert det gjorde så mye. Kiosksjefen kjenner sitt forhold til tid og dødtid.
- Utålmodighet er kanskje fornavnet mitt.





Johannes Sangnes
Født: 1957
Sivilstand: gift, tre barn, 11, 12 og 21 år
Hobbyer: løping, gården, barna
Favorittrett: mors kjøttkaker, liker det meste
Bil: BMW