Sporer ved hjelp av kassen

Av Christian Dietrichson

- Noe av utfordringen ved sporing er hvor mange ledd i verdikjeden du skal kunne det i, sier kvalitetssjef Ane Grjotheim i Coop Norge Handel
Det er lovpålagt å kunne spore ett ledd bakover og ett ledd forover, noe som forenkler. Jo flere ledd i verdikjeden man skal spore i, desto større blir informasjonsmengden å forholde seg til.
- Her gjelder det å skille, påpeker Hege Sørlie, konseptsjef for ferskvarer i Mega.
- Hva som er greit å vite, er en annen ting enn hva man må vite.


Sammensatte retter vanskeligst

Hittil har man ikke klart å etablere elektronisk sporing av sjømat fra butikkene og bakover. Hos Mega er transportkassen derfor den viktigste kilden til å spore bakover. Blir kunder syke av sjømat, må butikken søke på kasseseddelen for å finne ut av opprinnelsen. Den skal inneholde informasjon om blant annet geografisk opprinnelse, kvalitetsklasse og om det dreier seg om villfisk eller oppdrett.
- Å finne informasjon på kassen er vanlig også når det gjelder andre ferskvarer, fremholder Ane Grjotheim.
Kjøtt og andre ferskvarer adskiller seg fra sjømat på et vesentlig punkt. De smaker eller lukter ikke så ille som sjømat når de blir bedervet. Dermed blir det vanskeligere å avsløre at de ikke kan spises.
- Skalldyr i sammensatte retter kan også være vanskelig. I en rekesalat er det for eksempel ikke like lett å merke om rekene egentlig burde vært kastet, fremholder Hege Sørlie.
Hun tror sporing er viktigst for sammensatte produkter. Ren vare viser tydeligere at den er uspiselig.


Lovende prosjekt nedlagt

Mega deltok i sporbarhetsprosjektet for villfanget hvitfisk som ble initiert av Norske Sjømatbedrifters Landsforening for noen år siden og ledet av Nofima. Mega Bekkestua i Bærum ble plukket ut som forsøksbutikk. Her skulle det blant annet installeres utstyr for elektronisk sporing.
- Vi så frem til å være med, stadfester Ane Grjotheim.
I fjor ble prosjektet skrinlagt fordi man ikke fant noen fiskeribedrift som evnet å dele informasjon med de øvrige leddene i verdikjeden.



Kan fortsatt spore av

Sjømat rommer mange forskjellige verdikjeder med ulik evne til å spore.
- Innen oppdrett er sporbarheten nesten 100 prosent. Når det gjelder villfisk, er bildet langt mer sammensatt. Det avhenger av bedriften hvor langt man kan spore bakover i verdikjeden, sier utviklingssjef Kristin Lauritzsen i Norske Sjømatbedrifters Landsforening.


Datasystemer må snakke sammen

Verdikjeden for villfisk inneholder flere ledd enn kjeden innen oppdrett. På veien frem til forbruker vil informasjon derfor lettere kunne forsvinne. Utfordringen ligger i stor grad innen koordineringen mellom leddene, ikke minst når det gjelder å få ulike datasystemer til å snakke sammen.
- Første betingelse for at det skal fungere raskt og effektivt, er at hver bedrift kan spore elektronisk internt.
- Er det mulig å få full sporing i hele bransjen?
- Ja, når muligheten til å spore internt er tilstede.
Mange små sjømatbedrifter kan fortsatt bare spore ved hjelp av dokumenter i papirform.
- Har bedriftene så god orden i sysakene at de kan finne helt tilbake til den som innleverte fangsten?
- Det har de. Det er ingen risiko ved omsetningen.
Utviklingssjefen mener også små bedrifter har god kontroll og sikker sjømat.