En svært spennende budsjetthøst

Luften er blitt kaldere og klarere, og det nærmer seg høstjakt og statsbudsjett. Høsten i år er ekstra spennende fordi regjeringen nå har anledning til å vise at den mener alvor med å rydde opp i den norske jungelen av særavgifter. Galopperende grensehandel og konkurransevridning viser at vi trenger handling.

Særavgifter kan ikke ha et fiskalt formål. Offentlig sektor må finansiere sin virksomhet gjennom skatteinnkrevningen, merverdiavgift og/ eller gebyrer som dekker kostnaden ved en bestemt offentlig tjeneste. Særavgifter bør kun benyttes som et virkemiddel for å oppnå en bestemt adferd hos forbrukere eller virksomheter og være faglig begrunnet ut fra helse, miljø eller sikkerhet.

Mat- og drikkeindustrien er avhengig av forutsigbarhet og like konkurransevilkår. Av den grunn er det viktig å ha noen styrende prinsipper og målsettinger for bruken av særavgifter. Dette er viktig hvis bedriftene skal foreta langsiktige og strategiske investeringer i Norge.

En sunn konkurranse forutsetter også et gjennomtenkt og helhetlig avgiftssystem. Dagens system er konkurransevridende og virker vilkårlig. Systemet inviterer til omgåelser, og det kan stilles spørsmål ved de faglige vurderingene som ligger til grunn for enkelte avgifter.

Sjokolade- og sukkervareavgiften illustrerer noen av svakhetene ved dagens avgiftsystem. Avgiften har en fiskal begrunnelse. Den omfatter produkter med og uten sukker. I tillegg byr avgiften på avgrensnings- og omgåelsesproblemer ved at den behandler ulike former for søtsaker og snacks forskjellig. Dette skaper konkurransevridning.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig kun å foreta en isolert vurdering av særavgiftssystemet/-nivået. Avgiftene må også vurderes opp mot totalkostnaden ved å drive næringsvirksomhet i Norge. Kostnader forbundet med arbeidskraft, kapital, energi, råvarer, valutasvingninger mv er en del av dette helhetsbildet.

Dersom særavgiftssystemet skal ha tillit i næringslivet og befolkningen for øvrig, må avgiftene ha en god, faglig forankring. Dette innebærer blant annet at vurderingen av om en avgift vil få den tilsiktede effekt må være kunnskapsfundert. Dessverre ser vi altfor ofte at særavgifter brukes som et populistisk virkemiddel når politikere skal vise handlekraft.

Grensehandelsproblematikken illustrer behovet for større grad av harmonisering mellom Norges og EUs særavgiftsnivå. Her nevnes særlig de høye avgiftene på alkohol og tobakk. For det første rammes norske produsenter av disse varene hardt. Dernest fører den såkalte «dragsugeffekten» til at andre norske virksomheter berøres ved at forbrukeren handler andre næringsmidler i forbindelse med grensehandelen.

Når særavgifter benyttes som et virkemiddel for å oppnå et bestemt mål, må det gis faglig, forsvarlig dokumentasjon på at den forventede effekt faktisk vil inntreffe.

Sjelden hører vi politikere understreke betydningen av å vurdere andre virkemidler enn skatte- og avgiftsinstituttet. For eksempel ser man stadige eksempler på at myndigheter, frivillig sektor og næringsliv går sammen om holdningsskapende arbeid. Dette kan i mange tilfeller være vel så effektivt som særavgifter.

Særavgiftene som virkemiddel bør være tidsbegrenset. Dette kan for eksempel skje ved at alle særavgifter faller bort etter fem år med mindre kortere frist er fastsatt ved innføringen av avgiften eller det innen utløpet av femårsfristen gjennomføres en høringsprosess som konkluderer med at særavgiften bør vare i ytterligere fem år.

I den grad en særavgift skal videreføres etter utløpet av femårsfristen, må behovet for en videreføring utredes i god tid før dette tidspunkt. Dette slik at næringslivet får mulighet til å innrette seg og foreta nødvendige omstillinger.

Det regjeringsoppnevnte særavgiftsutvalget har avgitt sin innstilling. Vi forventer nå at Regjeringen følger opp særavgiftsarbeidet i statsbudsjettet for 2009, og at de her sier noe om hvilke prinsipper som skal gjelde for særavgiftspolitikken i fremtiden. God jakt!

GJESTEN

ROALD GULBRANDSEN G