WTO: Ikke grunnlag for å male

Når det nå begynner å utkrystallisere seg enighet om et løsningsrom mellom EU og USA, og G10-gruppen (hvor Norge er del) ser seg tvunget til å svare, synes det likevel å komme som julekvelden på kjerring hos norske politikere. Regjeringen haster til Stortinget for å unngå at Norge skal unngå å bli eneste land i verden som ikke er med på en løsning, og Senterpartiet får panikk.

Vi må ikke glemme det positive i at det nå synes å gå mot avklaringer i WTO-forhandlingene. Det er gode nyheter for forbrukere og næringsliv, det vil gi en positiv innsprøytning til verdensøkonomien og fremme utvikling i den fattige del av verden. At ny WTO-avtale vil gi reduserte tollsatser på landbruksvarer bør ikke komme som en overraskelse på noen - heller ikke at det vil fremtvinge en viss omstilling i det norske landbruket. Jeg synes heller ikke det er grunn til å overdramatisere disse konsekvensene:

Vi vil fortsatt ha anledning til å beskytte viktige norske landbruksvarer, såkalt sensitive produkter. Og med norske tollsatser på opp til flere hundre prosent på mange matvarer, vil en reduksjon på 40 prosent fortsatt innebære at utenlandske varer blir vesentlig dyrere enn norske. Det er derfor ikke grunnlag for å male fanden på veggen, slik Norges Bondelag gjør. For det andre skal det et ganske snevert blikk til for å påstå at en WTO-avtale ikke er i Norges interesse. I tillegg til lavere toll på landbruksvarer, vil en ny WTOavtale innebære bedre vilkår for norsk industri og fiskeeksport, og kjøreregler som hindrer den sterkestes rett i internasjonal handel. Det ville være destruktivt for norske interesser og oppsiktsvekkende i det internasjonale samfunn om Norge skulle velge å isolere seg helt i WTO. Det innebærer igjen at handelen over landegrensene vil få et oppsving som vil gi større vekst og velferd både i de fattige og de rike landene. I Norge vil stort sett hele næringslivet og forbrukerne tjene på en avtale, selv om vi ikke skal overvurdere betydningen av tollreduksjonen på mat fordi vi har så høye tollsatser fra før. Realiteten er at vi på matområdet beveger oss fra et uanstendig høyt til et høyt skjermingsnivå.

Om landbruket vil tape, tror jeg først og fremst er et spørsmål om viljen til nytenkning og omstilling. Lavere tollsatser og lavere nivå på landbruksstøtten vil åpenbart være en utfordring for norsk landbruk, men denne utfordringen har vært synlig lenge. Det er heller på tide med en omlegging av landbrukspolitikken som åpner for andre støtteformer - bort fra prisstøtte og stadige økninger i målprisene - og økt konkurranse i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.