Redde for gener i maten?

Det drives massiv genteknologisk forskning på en lang rekke kulturvekster. Også norske forskere deltar for fullt i dette kappløpet. Minst 40 andre genmodifiserte kulturvekster ligger klar for produksjon og salg. Så langt har det ikke vært mulig å få avkastning på investeringene. Kommersialisering av produktene har blitt holdt tilbake av en kraftig demning av forbrukerskepsis og politisk bestemte barrierer. Importforbudet i EU har vært med på å holde demningen på plass. Er demningen i ferd med å briste? Er det for seint å bremse en ny miljøkatastrofe? Vil forbrukerne gi seg nå?

I Norge er de første genmodifiserte jordbærene klare til høsting i disse dager. Det tverrfaglige EU-prosjektet med jordbærplanten Calypso ble satt i gang i 2000 og Norges Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) deltar fra norsk side. Forskerne har grepet inn i jordbærplantenes DNA for å forsterke plantens forsvar mot soppen som forårsaker gråskimmel. Det er foreløpig ikke planer om å starte produksjon for salg.

Markedets lover gjelder: Det blir verken import eller produksjon for salg før noen tror at det er mulig å tjene penger på å presse uønsket genmat ned i halsen på norske forbrukere. Er det noen aktører i dagligvarehandel som våger å prøve?

Jeg vil sterkt advare mot å undervurdere forbrukerne. Det er en tendens til at de ivrigste forskerne driver latterliggjøringen av skeptikerne. Forsøkene på å framstille oss som dumme naut, som er redde for «å få gener i maten», bør slå kraftig kontra. Norske forbrukere er individualister og retter seg ikke etter autoriteter som undervurderer dem. Det er ingen grunn til å tro at kampen mot genmaten er over. Tvert imot. Nå må nemlig merkeregimet på plass og etter hvert som matvarer som inneholder genmodifiserte ingredienser kommer ut i hyllene, får forbrukerne anledningen til å vise sin holdning. Det kommer de til å gjøre!

Er det slik at forbrukerne drives av en irrasjonell frykt for det ukjente? Det er den lettbeinte teknologioptimismen som virkelig står svakt i et historisk lys. Bioteknologiens misjonærer må appellere til tro, mer enn fornuft. Det finnes lite som kan underbygge påstander om at ny teknologi bare har ført til sosiale, økonomiske og miljømessige fordeler ? eller at innføringen har vært risikofri. Nå tar forskerne seg inn i genomet, selve livskoden, og endrer på den. I det store og hele aner de ikke hvilke økonomiske, økologiske eller helsemessige konsekvenser introduksjon av en bestemt genmodifisert organisme vil få. En rekke overraskende tilbakeslag er dokumentert. Det er storindustrien som betaler det meste av utviklingskostnadene, og ingen betaler for skikkelige konsekvensutredninger.

Gener er ikke noe å være redd for. Det er gener i alt levende. Det er ikke en gang skummelt at genene endrer seg. I naturen skjer det hele tiden. Det er også glidende overganger mellom tradisjonell avl og foredling, og moderne genteknologi. Verken forbrukerne eller det profesjonelle skeptikerne i miljøbevegelsen inntar en absolutt og varig negativ holdning til selve teknologien. Det er måten teknologien tas i bruk på som bekymrer. Dels knytter skepsisen seg til den generelle usikkerheten ved selve teknologien og manglende kontroll med uønskede konsekvenser for helse og miljø. Mange mener at føre-var-prinsippet bør gjelde. Noen er skeptikere på et etisk grunnlag. For dem handler det kanskje om overskridelse av artsgrenser. Mange er skeptisk til nytten av og behovet for de enkelte genmodifiserte organismene ? eller konsekvensene av de spesifikke egenskapene som er tilført hver enkelt organisme.

Mest av alt frykter vi skeptikerne en kombinasjon av patenter på nye genmodifiserte organismer, en utvikling drevet av rå profittjakt og et fåtall multinasjonale selskaper på den ene siden ? og faren for omfattende genforurensing og utradering av de opprinnelige artene på den andre siden. Genmaten er ikke tryggere, sunnere eller bedre for oss forbrukere. Nytteverdien er ofte marginal. Mirakelmaten kan i verste fall undergrave mulighetene til å brødfø framtidige generasjoner.