Å gi noen en sjanse

Hennes drøm var å jobbe i denne butikken, som ikke lå langt unna skolen hennes. Vi hadde en kort samtale og jeg likte så godt den veslevoksne jenta, som bare var 13 år gammel, men som tydelig hadde stort engasjement rundt mat og matglede. Hun ville hjelpe kundene med oppskrifter på alt, og hun kunne flere språk flytende, noe hun mente var viktig siden det er så mange turister på Aker Brygge. Jeg hadde desverre ingen ledige stillinger akkurat da, og ba henne komme tilbake etter en måneds tid.

Hun kom allerede dagen etter, klokken fire. Nesten hver dag i en hele måned kom hun etter skolen og spurte når det kunne bli en ledig jobb. Jeg har aldri møtt noen som var så ivrig og samtidig så bevisst på hva hun ville. Og jeg var så lei meg hver gang jeg måtte skuffe henne og si det ikke var noe ledig. Men jeg kunne ikke is at hun ikke måtte spøøre hver dag. Men så kom dagen at en av mine deltidsansatte skulle flytte til Sverige, og omtrent i samme øyeblikk som jeg fikk oppsigelsen, stod jenta der med sitt søte smil og spurte om jeg hadde en jobb til henne.

Det var flaks for både meg og henne. Jeg trengte en som kunne begynne neste dag. Vi satte oss ned sammen og ble enige om at hvis hun fikk sin drømmejobb, så skulle hun være den jeg alltid kunne stole på. Ja, sa hun til meg, du vil alltid kunne stole på meg, Olga.

Jeg kaller alltid de yngste medarbeiderne «barna mine», så det var mange kunder som lenge trodde at hun var datteren min. Da jeg ble flyttet til Frogner, kunne jeg ikke ta med de unge medarbeiderne og jenta gråt hver gang hun kom og besøkte meg fordi hun savnet meg. Hun ville at jeg skulle fortsette å være reservemammaen hennes.

Jeg minnet henne på at det var Ica Gourmet som var drømmebutikken hennes, men da svarte hun at nei, hun ville jobbe med meg. Men jeg hadde ikke ledig plass på Frogner, og hvis det ble ledig måtte hun søke på lik linje med alle andre og da ble avgjørelsen opp til avdelingslederen.

Men hun søkte, og fikk jobb i ferskvaren, og det første hun sa til meg da hun kom til butikken var «takk for at du ga meg en sjanse»!

I løpet av de årene vi jobbet sammen, har hun ikke bare fått ros av meg, selv om hun er ekstrem lærevillig og tatt på seg mange voksne oppgaver. Ris har det også vært, men hun har alltid klart å takle mine tilbakemeldinger fordi hun så på det som karakterene hun fikk på skolen.

Og så glemmer jeg aldri at barn er barn, selv om de jobber i butikk. Det må vi ledere aldri glemme.

Sønnen min er blitt 18 nå, og har byttet kjede fra Ica Maxi til Meny, og som mamma er jeg utrolig takknemlig for alle de som jobber rundt ham og som gir ham glede og motivasjon til å gå på jobb. Hver dag når han kommer hjem fra jobb forteller han om butikksjefen og kveldslederne som bestandig tar små samtaler med ham og viser at de bryr seg. Det er gode forbilder. En leder må være til stede for hver eneste ansatt.

Olga :-)