Å miste arbeidsgleden

Etter at jeg holdt innlegget mitt på Virke-konferansen, var det en som spurte meg hvor ofte jeg i karrieren har opplevd å miste arbeidsgleden. Jeg har noen få episoder og enkelte kvelder der jeg har vært langt nede. Da har jeg prøvd å motivere meg selv til neste dag og ikke tenke på de som såret meg. Det var kanskje ikke ment stygt, og kanskje hadde de selv en dårlig dag, eller ga meg tilbakemeldinger på feil tidspunkt eller feil måte. Og jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om å ha opplevd det.

Folk mister lett tilliten til lederen sin hvis hun eller han går over streken bare én enkelt gang. Med noen går det smertefritt og man våkner dagen etter og har sovet av seg problemene, mens andre velger å bytte jobb. Jeg anbefaler at man heller konfronterer sjefen med problemet og prøve å løse det. Det beste er å prøve å være sterk og håndtere alt rolig, selv om det ikke alltid er så lett.

For meg selv er det ofte ikke enkelt å holde ansikt uten å felle tårer. Men jeg har blitt sterkere med årene og mer erfaring. Og i dag skal jeg dele en opplevelse og et eksempel på hvordan man ikke skal være leder, og som noen av dere sikkert kjenner dere igjen i.

Det var en travel onsdag med en flere timer lang internrevisjon i ferskvaren, der jeg samtidig måtte ta oppfølgingsamtaler med tre av mine ansatte. Min assisterende var ikke på jobbe den dagen, og samme ettermiddag skulle jeg i tillegg hjelpe til i en butikk der butikksjefen var syk. Jeg skulle også ta en siste dobbeltime før oppkjøring, og så hadde mannen min bursdag og jeg hadde lovet å lage middag og bake kake. Den dagen ønsket jeg virkelig ville vare i 48 timer.

Etter en vellykket revisjon, hjalp jeg kollegaene mine med fisken og varmeskapet, tok litt av oppvasken og kuttet og pakket ost. Da klarte jeg å kutte fingeren. Men jeg måtte jobbe videre, og dro til den andre butikken, og de hadde en hel tralle med ost som skulle kuttes. Men det var godt å kunne hjelpe til, og jeg følte meg lykkelig da de ansatte takket meg for hjelpen.

Jeg var nesten ferdig og hadde begynt å vaske arbeidsbenken da jeg fikk en melding med bilder fra butikken min fra en av sjefene. En plakat som skulle hengt på utsiden var borte og en av eksponeringene i butikken var tom for varer. Det var ikke kritikken som gjorde vondt, men setningen på meldingen: Dette er ikke bra, Olga.

Noen ganger tenker ikke alle at en setning kan være skadelig om den sendes på feil tidspunkt. For meg ble en vellykket dag snudd til tårer. Det eneste jeg tenkte var at den som sendte meldingen sikkert ikke visste at jeg hadde en tøff dag og klarte så vidt å stå, og hadde en enda tøffere dag og uke i vente, men det hadde kostet så lite å lagt til noe ekstra, som: Hei, Olga, har du det bra?

Jeg elsker konstruktive tilbakemeldinger, for da vet jeg at vime ledere ønsker at jeg skal bli bedre, og jeg tar på meg ansvaret og ønsker jo å være best i klassen.

Jeg takker Gud for at det finnes så mange mennesker i livet mitt som dukker opp i de vanskelige øyeblikkene og gir meg gode råd.

I dette øyeblikket var jeg på vei ut av butikken med tårer i øynene, og møtte en jeg kjenner fra da jeg begynte å jobbe som butikksjef, som sa til meg: Hverken livet, eller å drive butikk er en dans på roser og det vet du ,Olga. Du vokser like mye på kritikk, som ros, dette fikser du helt fint. Den som sendte deg de ordene visste vel ikke at du hadde en sånn dag, og det lille fikser du over telefon på vei hjem.

Etter de ordene var alle tårene mine borte med en gang. Dette var virkelig noe jeg trengte å høre.

Og som leder har jeg selv lært av episoden. Når jeg sender sms til mine medarbeidere, skal jeg aldri glemme å hilse og spørre hvordan de har det. Og vil heller ringe å si noe hvis det er noe spesielt.

Samme kveld takket jeg i tankene mine den sjefen fordi jeg fikk nok en lærerrik dag, og gledet meg til å møte en ny arbeidsdag med mine kollegaer og ny erfaring i bagasjen. Jeg vil jo være en god leder.

Olga :-)