Billigere mat er ingen naturlo

Det er ingen naturlov som sier at maten skal bli billigere og billigere. Snarere bør vi alle vende oss til tanken om at de økte matprisene ikke er et blaff. Det har forbrukere i andre land fått merke - i sterkere grad enn her i Norge.

I 1973 opplevde verden «oljekrisa». I helgene denne førjulsvinteren kunne ungene trygt ta med rattkjelken ut i gata. At «Æille biler skulle bære stå», var ingen Prøysens romjulsdrøm, men et påbud fra den norske stat. En av følgene av oljekrisen var at kornprisen steg kraftig på verdensmarkedet. Dette var en vesentlig årsak til at Stortinget et par år seinere fattet det såkalte «opptrappingsvedtaket» - at norske bønder skulle ha en inntekt på linje med norske industriarbeidere - gitt bestemte forutsetninger. Norge måtte sørge for å holde en høy matvareberedskap også i fredstid.

Siden den gang har matvareprisene bare gått ujevnt nedover - både her hjemme og på verdensmarkedet. Parallelt er den nasjonale matvareberedskapen bygd ned nasjonalt og internasjonalt. Kornreservene er blitt stadig mindre. Begrunnelsen har i de fleste tilfeller vært at det er for dyrt. I Norge er det blitt sagt rett ut at vi uansett har penger til å skaffe den maten landets innbyggere trenger.

Inntil i fjor sommer har svært få sett grunn til å bekymre seg for verdens forsyningssituasjon. Men parallelt med at velstanden har økt i store land som India og Kina, har forbruket av melk og kjøtt steget - betydelig. Når forbruket av svinekjøtt i Kina stiger tilsvarende en ekstra kotelett i året for hver av de 1,3 milliarder kinesere, krever dette alene mer korn enn Norge produserer totalt ved normal avling. Tilsvarende har kineserne nesten tredoblet sitt melkeforbruk siden 2001. Jeg kan ta med at verdens kjøttforbruk er doblet siden 1980. Forbruket av kjøtt og melk er bortimot en indikator på velstandsutvikling i et samfunn. Det har altså økt jevnt og trutt siden 1973. For at forbrukerne skal oppleve velstandsøkning, må de bruke en mindre andel av sin inntekt på å dekke de grunnleggende behovene. En vesentlig drivkraft har vært å få senket matprisene. Slik har det også vært i Norge, uansett hva folk måtte mene om norske matpriser. Det er ikke mulig å måle matprisene i et land uten å skjele til det generelle kostnadsnivået. Nordmenn har aldri brukt en mindre andel av sine inntekter på mat enn nå.

Men fra i .or høst er situasjonen altså endret betydelig. Prisene har steget med flere titalls prosent på korn og meieriprodukter verden over. Det har rammet forbrukere i andre land mye mer enn her hjemme. Nå ser vi at jordbruksavtalesystemet også bidrar til å skjerme forbrukerne fra de store prishoppene. Selv det prisløftet vi opplevde i begynnelsen av denne måneden er langt unna det «sjokket» VG ville ha det til å være.

«Sjokket» er at verdens produksjonskapasitet på mat ikke er ubegrenset. Klimaendringene påvirker også Jordas evne til å produsere mat. Mer tørke og flom kommer samtidig med økt forbruk og den betydelige overgangen til biodrivstoff i et forsøk på å redusere klimabelastningen uten å redusere bilismen.

Men at de enorme utslippene av klimagasser på et visst tidspunkt begynner å stresse jordkloden bør ikke være noe sjokk for noen. For klimaendringene er bare en direkte følge av naturens lover - i motsetning til at matprisene skal synke.