Bransje i offentlig søkelys

Det hele tok av da Dagens Næringsliv lørdag 7. januar kom på banen med sine «avsløringer» om direkte betalinger innenfor og på siden av rammene for felles markedsføring. Rabattbetalinger ble også problematisert. Dette førte til Statsråd Morten Meyer samme helg ba Konkurransetilsynet om å iverksette en gjennomgang av forholdene i dagligvarebransjen. Den totale avsporing av debatten fikk vi da en tidligere innkjøpsansvarlig i en av de store kjedene kom med avsløring av en utbredt «smørekultur» i bransjen. Helt utrolige påstander om etiske overtramp ble framsatt.

Nå er vi inne i en fase hvor aktørene sorterer kortene og ser hva som er realiteter i debatten. Personlig tror jeg ikke at myndighetenes gjennomgang av bransjen vil avdekke kriminelle forhold eller finne klart lovstridige handlinger. Det hele dreier seg om god forretningsskikk, åpenhet om prinsipielt viktige forhold, hvordan markedet kan fungere best mulig ut fra forbrukernes interesser og hvordan myndighetene, lovgiver og markedets aktører best mulig kan bidra til det.

Når det gjelder påstandene om «smørekultur og korrupsjon» vil jeg si at bransjen består av lovlydige og profesjonelle bedrifter med vilje til å underkaste seg virksom konkurranse. At bransjen skulle være korrupt er det reneste nonsens. Det er imidlertid vanlig å legge vekt på kundepleie, kompetanseoverføring og relasjonsbygging mellom partnere i bransjen. Det er min mening at dette i all hovedsak er innefor rammen av god forretningsskikk og på linje med andre bransjer. Praksis på dette området har dessuten blitt strammet inn de senere år og en del av medieomtalen kan være basert på forhold som ligger langt tilbake i tid.

God forretningsskikk mht rabatter og felles markedsføring er imidlertid en interessant debatt.Felles markedsføring må håndteres i samsvar med prinsippet om ytelse og motytelse. Handel og industri må ha samme ansvar for at rabatter og bonuser som kreves, betales og mottas er innenfor lovens rammer. Her er etter mitt skjønn myndighetene og kanskje lovgiver ikke klare nok. Jeg ser imidlertid fram til at vi får en gjennomgang med sikte på å få klare linjer innenfor den gråsonen som er avdekket av Sifo-forskerne. Det er viktig å understreke at også på dette området er antagelig det aller meste i samsvar med både loven og god forretningssikk. Men det er allikevel viktig å gjennomgå det som er av gråsoner.

En del aktører er opptatt av å promotere en framstilling av at markedsledende leverandører er ansvarlige for føringer som gjør det vanskelig for mindre leverandører å komme inn på markedet. Det er viktig å tilbakevise at det er hovedproblemet. I de fleste tilfelle er det handelens sortimentspolitikk og økende bruk av handelsmerker (PL) som er det største problemet. Det er alltid kjedene, og ingen andre, som tar beslutningen om hvilke varer som får adgang til butikkene. Det er en selvfølge at kjeden også har ansvaret for denne beslutningen. Stadig flere butikker satser på smalt sortiment og flere kjeder satser kun på å ha en eller et fåtall merkevarer fra selvstendige leverandører, mens handelsmerker som eies av den relevante kjede står for resten av vareutvalget. Dette setter kjedene i en uheldig dobbeltrolle i forhold til ulike produkter og utgjør dessuten et voksende problem for små leverandørbedrifter.

Kjedene fastsetter fritt prisene på ulike produkter i butikkene. Dette er en frihet de bruker i fullt monn. Taktisk prising som er uavhengig av kostnader er blitt mer vanlig. Dette skaper en rekke problemer og begrenser muligheten til nylansering og bredde i kategoriene. Det er i første rekke et problem for små leverandører.Bransjen går inn i en viktig tid i månedene som kommer. Alle parter har i det lange løp fordel av at virksomheten gjennomgåes med god forretningsskikk for øyet.