Derfor hjelper jeg andre

Det var denne historien som startet det hele med at jeg begynt å hjelpe, og fremdeles hjelper mennesker som søker praksisplass hos meg. Og jeg er ikke redd for å skryte av at nesten alle mine praksis«elever» har fått jobb kun etter noen måneder, hos meg, eller i en annet butikk- eller restaurantkjede.

Den dagen jeg fikk jobb som kasserer på Ica Maxi Bjølsen, kun etter noen måneders norskkurs og med virkelig lite norskkunnskaper, bestemte jeg meg for at en dag skal også jeg hjelpe andre mennesker, og nå vet jeg hvordan jeg kan hjelpe andre innvandrere som meg å få fast jobb og lykkes i Norge.

Jeg var blitt kassaleder og møtte en dag en kunde som snakket lenge med meg om alt mulig, og spurte om jeg kunne tenke meg å få to innvandrerkvinner på praksis. De trengte en person som kunne gi dem oppfølging og daglig veieledning. Jeg hadde kun ett motiv; å hjelpe de to kvinnene å få fast jobb. På den tiden visste jeg ikke hva NAV var en gang. Jeg var leder for rundt 30 kassamedarbeidere, og var selv den eneste innvandreren blant butikkens avdelingsledere.

Starten med de to kvinnene var ikke helt enkel, men det hjalp meg at jeg kunne snakke samme språk som dem. Det vanskeligste var at de ikke vil ha på seg arbeidsuniform, ikke ville ekspedere og hilse på mannfolk, og heller ikke røre ølflasker. Mange av mine underordne hadde ingen tro på jeg skulle klare å hjelpe dem til å bli gode kassamedarbeidere.

En av kvinnene var alenemor med fem barn. Jeg hadde et sterk ønske om at begge skulle klare å stå på egne ben, og at barna skulle få en mamma med fast jobb, mange kollegaer og nye venner. Begge hadde utrolig triste livshistorier og vanskelig for å snakke og forstå hva andre sa på norsk. Jeg fortalte om livet mitt som reporter i ulike land, og hvordan jeg tok mitt livs risiko da jeg reiste til Tsjetsjenia under krigen og lot sønnen min være hjemme med min mamma. Jeg fortalte om livet i Sovjet med matmangel i butikkene og at jeg begynt å jobbe da jeg var 15. Hver dag brukte jeg spisepausen med de to og fortalte mine historier i håp om at de ville akseptere å være som meg, se på en jobb som en jobb og gjøre alle arbeidsoppgaver. Det hjalp at jeg hadde vært i nesten samme situasjon som dem, nyskilt alenemor alene i et fremmed land.

Etter tre måneder satt begge i kassa og snakket mye bedre norsk med kundene. Men i min butikk hadde vi ingen ledige stillinger slik at de kunne fortsette. Jeg sa til deres veieleder at begge var klare for å starte et sted i full jobb. Samme dag fikk jeg jobb som butikksjef på Rimi og veien våre skiltes.

Det gikk et halvt år, jeg fikk Ica Gourmet, og satt i bussen på vei til min første dag på jobb. Da bussen stoppet på rødt lys så jeg en av jentene, fembarnsmoren, lyse mot meg fra en reklameplakat for Joker.

Jeg kommer aldri til å stoppe og hjelpe andre!

Olga