Det trengs en matminister

Etter valgresultatet bruker som vanlig avisene mye spalteplass på å spekulere i hvem som får hvilke jobber i den nye regjeringen. Betydningen av hvilke bakender som havner på hvilke taburetter, har noen ganger en tendens til å bli undervurdert. For uansett hva partiprogrammet sier og hva regjeringserklæringen inneholder, kan en statsråd sette sitt svært personlige preg på departementet og sektoren han eller hun er ansvarlig for.

I det som nå heter Landbruks- og matdepartementet er sjefens betydning svært tydelig. Tidligere helte landbruksministeren mot å være et rent talerør for interessene til bøndene og til det offenlige landbruksbyråkratiet. Men Bjarne Håkon Hanssen og senere Lars Sponheim har gjort at valget av statsråd nå har stor betydning også for næringsmiddelindustri, dagligvarekjeder og forbrukere. Det er viktig for både dem som produserer maten, dem som selger den og ikke minst for dem som skal spise den, at Jens Stoltenberg og regjeringspartnerne hans nå følger opp den linjen som Hanssen og Sponheim har stått for: At Matdepartementet er viktig for flere enn bare bøndene.

Både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har mange dyktige politikere som vil kunne gjøre en god jobb for og med alle leddene i næringskjeden. Vi vil advare mot å la departementets arbeidsområde bli et forhandlingskort i regjeringskabalen: Selv om de tre partiene må finne frem til en felles plattform, må ikke det bety at noen (les: Senterpartiet) får et rent «bonde-departement» i betaling for å gi seg på andre punkter. Ikke en gang bøndene ønsker seg tilbake til tiden før Bjarne Håkon. De som vil leve av landbruk i fremtiden, skjønner at de trenger kunder i industri, handel og de tusen hjem, og de er komfortable med dagens kunderettede jordbruk fremfor tidligere tiders fokus på produksjon og offentlige krav.

Vi ønsker oss en matminister som blir spennende som Bjarne Håkon Hanssen og Lars Sponheim har vært, en som bidrar til å utfordre og utvikle hele bransjen fra jord til bord. Vi kommer ikke alltid til å være enige med vedkommende, men det er viktig at han eller hun skjønner at det ikke går an å være en statsråd bare for bøndene og se primærprodusentene løsrevet fra verden rundt dem.