Dyr, dyrere og dyrest

Historien viser først og fremst at dyrevelferd har blitt viktig for mange forbrukere, og at argumentet brukes for alt det er verd til å selge produkter ? i alle fall mer eller mindre frittgående egg.

Sammenhengene mellom varer i butikk og de store miljøproblemene er komplekse, omdiskuterte og vanskelige å forstå. Det dreier seg om klimagasser i CO2-ekvivalenter, eller kjemikalier som ingen klarer å huske navnet på. Vi som har gjort det til en oppgave å formidle faglig velfunderte miljøråd til forbrukerne, blant annet gjennom massemedia, står overfor en bratt utfordring. Kommunikasjonen ender ofte opp med å appellere til intellektet og når først og fremst fram til de mest akademisk anlagte.

Slik er det ikke med argumenter som går på dyrevelferd. De appellerer i mye større grad til følelser. Det er lett å identifisere seg med dyr. Vi har sett hvordan dyreøyne og personifisering har vært brukt rått i internasjonale Greenpeace-kampanjer mot sel- og hvalfangst. Til en viss grad trenger vi vel kommunikasjon som rokker følelser. Kampen for dyrevelferd, særlig i husdyrholdet, er en viktig sak. Brutal ufølsomhet, kortsiktige økonomihensyn og manglende forståelse for hva som gir kvalitet og lønnsomhet på lang sikt har altfor ofte preget menneskers forhold til produksjonsdyr. Det er heller ikke helt fjernt å koble kampen for dyrs rettigheter sammen med en kamp mot menneskelig vold, brutalitet og ufølsomhet generelt. Når interessen for helhetlig økologi og miljøvern taper seg i store forbrukergrupper, og interessen for dyrevern overtar, må jeg likevel innrømme at det bekymrer meg. Ikke bare fordi dyrevern er en smal sektor i en stor helhet. Heller ikke fordi følsomhet er feminint. Jeg reagerer på den tankegangen som ligger bak.

Det er nok av outrerte eksempler. Dyrevernets fremste riddere, Dyrebeskyttelsen, mener det er galt å dele ut fiskestenger til skolene i landet, fordi fisken kan føle smerte. De viser til forskning på fiskens følelsesliv. I tillegg er de lite begeistret for at elevene skal lære å sette mark på kroken: ? Vi kan ikke utelukke at marken føler smerter, heter det i Dagsavisen 21. mai. Inntrykket som fester seg er at Dyrebeskyttelsen finner det høyst ubekvemt at naturen er som den er. Da må jeg minne om at naturens orden ikke baserer seg på de svakes og minoritetenes rettigheter. Naturen er brutal. Jeg får lyst til å rope et Hallo! Artene der ute dreper og spiser hverandre! Det er ikke humant. Det er ikke noe vakkert syn. Enten Gud skapte det slik eller det har utviklet seg slik, er det ikke noe vi kan avvikle med avsky-erklæringer.

Dyrebeskyttelsen synes dessverre å forfekte et natursyn som verken kampen for dyrevelferd eller resten av miljøbevegelsen er tjent med. De formidler en hysterisk og livsfjern romantisering. Vi andre forsøker å få fram et natursyn som baserer seg på en økologisk tenkning. Økologi handler om å forstå naturlovene og hvordan naturen fungerer på egne premisser ? ikke å applisere menneskelighet og følelser på naturfenomener og andre arter. Vi mennesker er en art og skal sameksistere med andre arter. Det betyr likevel ikke at fiskene er som oss. Tvert imot: Hver art har sin plass i sin biotop innenfor økosystemet. Det er nettopp mangfoldet, den finstemte balansen og kompleksiteten som krever respekt og forståelse. Balansen opprettholdes blant annet ved at arter dreper og spiser hverandre. Mange arter er kun til for å være mat for andre, enten Dyrebeskyttelsen liker det eller ikke.Når vi mennesker griper inn i naturens orden, skal vi gjøre det med respekt og hensynsfullhet. Det gjelder enten vi setter fugler i bur, eller høster av den store elgstammen. Samtidig må vi ikke glemme at det er systemene, mer enn den enkelte slakters, jegers eller fiskers brutalitet, som truer dyrevernet. Det er ikke minst VG-børsens rop om stadig billigere mat som fremmer dyrefiendtlige produksjonsformer. Det er uvettige inngrep og utslipp som ødelegger livsmiljøet for både dyr og mennesker.

Respekten for naturen oppøves først og fremst ved å være i nærkontakt med naturen. Derfor er det viktig at så mange som mulig høster av naturen, går på jakt, fisker, høster bær og dyrker maten sin. Det mest tragiske med urbaniseringen og den økende fremmedgjøringen i forhold til naturen, er at kunnskapen om naturens lover, og hvordan vi som mennesker bør opptre i forhold til andre arter, nå blir borte. Det har tatt tusenvis av år å bygge denne kunnskapen. Den har vært videreført og foredlet fra generasjon til generasjon. De siste 50 årene har dette blitt en kunnskap som besittes av noen få eksperter. Eksperter som gir myndighetene råd om hvordan de skal passe på dyr og planter. Elevene kunne fått kikkerter og fotoapparater i stedet for å læres opp til å påføre fisken lidelse, mener Dyrebeskyttelsen. Det moderne menneskets har opparbeidet en tragisk distanse til naturen, og Dyrebeskyttelsen vil at vi skal være turister i naturen. Det kommer dyrevernet til å tape på.