En ny politikk for en ny tid

Landbrukets rolle som sysselsettings- og bosettingsfaktor er gjennom de siste tiår betydelig redusert, men er fortsatt en avgjørende faktor i mange områder av landet. Derfor er det avgjørende at landbruksnæringen i tillegg til å produsere mat og trevirke, blir et virkemiddel til glede for borgerne for å oppfylle viktige samfunnsmål som livskraftige lokalsamfunn, levende kulturlandskap og natur- og miljøgoder. Bare på denne måten vil statlige overføringer til landbruket og et relativt sett høyt prisnivå kunne opprettholde en bred legitimitet i befolkningen. Og derfor må vi skape en ny politikk for en ny tid.

Vi må forholde oss til virkeligheten. Norsk landbruk er i hovedsak avhengig av statlige overføringer for å klare seg. Med vår natur og vårt krevende klima vil vi aldri kunne konkurrere på pris med andre land. Men landbruket må omstilles for å møte utfordringene fremover, enten de skyldes tøffere økonomi eller krav gjennom internasjonale forhandlinger.

Og skal vi lykkes med å ivareta de verdiene som landbruket tilfører det norske samfunnet, må ressursgrunnlaget på bygdene i større grad utnyttes til ulik næringsutvikling og til bosetting for borgere uten direkte tilknytning til primærnæringene. Vi må både føre en effektiv strukturtilpasset landbrukspolitikk og samtidig lykkes i modernisering og fornyelse med utgangspunkt i det enkelte gårdsbruk.Jeg som landbruksminister vil gjøre mitt for å skape nye vekstmuligheter. Regelverket bør liberaliseres på flere områder. Det bør blant annet mykes opp i dagens system for melkekvoter for at flere fritt kan produsere melk til foredling på egen gård. Vi har allerede foreslått nye konsesjonsregler som skal gjøre det lettere for folk å skaffe seg en gård og vi har gjort det mulig å etablere forskjellige selskapsformer rundt gårdsdriften.

Det trengs selvsagt et sett av nye tiltak, og jeg ser for meg en ny strategi for å skape en landbrukspolitikk for en ny tid.

- Vi må etablere en gründerkultur for å få flest mulig av de som er knyttet til landbruket til å satse på selvstendig næringsdrift heller enn vanlig lønnsarbeid. Dette gjelder både næringsvirksomhet direkte knyttet til landbruksnæringen som for eksempel matproduksjon og matforedling, men like gjerne annen næringsvirksomhet med det enkelte gårdsbruk som utgangspunkt. Det skal være like bra med 20 mål og IT som med 100 mål og sau.

-Ny næringsutvikling må i større grad skje med grunnlag i bygdenes og lokalsamfunnenes særegne kvaliteter som borgere og forbrukere i fremtiden vil etterspørre i økende grad og som har en priselastisitet som kan gjøre det lønnsomt.

- Det må satses på kommersialisering av forskning og særegen kunnskap for å skape nye arbeidsplasser. Alt for mye av kunnskaps- og forskningsutvikling forblir ukjent og uprøvd. Dessuten må vi lære oss å utnytte vellykkede erfaringer fra andre land.

-Vi må utforme en mer aktiv bosettingspolitikk for landbrukseiendommer som i all hovedsak har bosettingsfunksjon. Når etterspørselen etter småbruk til boligformål er stor, bør det være en smal sak å tilby dette gjennom 1) fri omsetting av mindre eiendommer og 2) målrette bruken av virkemidler i regelverket slik at vi ikke tvinger de som ønsker større armslag gjennom å bosette seg i distriktene inn i ?triste byggefelt?. Landbruksjussen må tilpasses den nye tid.

- Økt mangfold er avgjørende for å lykkes. Hver landsdel har ulike muligheter og ulike problemer. Fylker og kommuner må få større anledning til lokal tilpasning av nasjonale virkemidler og større mulighet for å se landbrukspolitikk i sammenheng med øvrig næringspolitikk og ressursforvaltning. Det betyr mindre øremerking og færre nasjonale skjemaer og retningslinjer.

Vi har et landbruk det er all grunn til å være stolt av og som jeg vil kjempe for å bevare. Men for at ikke alt skal bli forandret, må vi selv ta initiativ til å forandre noe.