Forbrukertillit og WTO

Det har vært sagt at møtet i Seattle representerte et tilbakeslag. Sett med mine øyne er det snarere omvendt. Bråket i Seattle var nødvendig for at befolkningen i medlemslandene skal kunne ha tillit til det internasjonale regelverk som nå skal forhandles fram. Spørsmålet er heller om bråket var tilstrekkelig til å få andre hensyn enn handelsliberalisering på de store konsernenes premisser inn i WTO-forhandlingene.

I handelsavtaleforhandlinger er forbrukerinteresser normalt fraværende. Hvis de kommer inn, er det som regel fordi de landene som forhandler har ulike næringsstruktur og at de ulike delene av næringslivet i hvert land, ikke har felles interesser. I noen sammenhenger vil man øke konkurransen og utvalget av varer og tjenester; i andre tilfelle vil man beskytte seg. I noen tilfelle er man tjent med et strengt regelverk for helse, sikkerhet og miljø. I andre tilfelle oppfatter man dette som handelshindringer. Slik var det også i forrige WTO-runde, eller Uruguayrunden, som det da het. Forbrukerinteresser i seg selv hadde ingen plass i forhandlingene.Den internasjonale forbrukerorganisasjonen Consumers International har oppsummert dette på følgende måte: «The reason for the distrust of the WTO are clear. The Uruguay Roundhas primarily benefited a handful of companies in the industrialised World. The growth of sales of the 10 biggest companies increased by 10 % in the two years prior to the establishment of the WTO, but by 40 % in the two following years. ....At the same time, inequalites are increasing in many countries. The corporate bias of the WTO is reflected in dispute settlement rulings where, time and time again, commercial interests outweigh public health, safety, environmental, social and development factors.»

Nå er tiden kommet til å tenke annerledes. I de forhandlingene man nå går inn i må forbrukerhensyn, miljøhensyn, hensynet til folkehelsen osv få en plass i seg selv, og ikke bare være en følge av at land har ulike næringsinteresser. Derimot er det slike hensyn som må sette rammene for internasjonal handel. Det er først når grunnleggende forbruker, helse og miljøhensyn er oppfylt at konkurransen vil fungere til innbyggernes beste. Forbrukerkravene må ses på som forutsetninger for internasjonal handel, ikke som handelshindringer som skal fjernes. De krav som settes i FN-organer som WHO, UNDP, UNEP osv må ikke kunne overprøves av handelsmessige vurderinger. Den enighet man nylig kom fram til under forhandlingene om FN-konvensjonen om biologisk mangfold om nasjonal «godkjenning» og merking av genmodifisert mat, må blir blant minstekravene for internasjonal handel med matvarer.I hvert enkelt land må det være myndighetenes oppgave å sørge for at ikkekommersielle hensyn får sjansen til å blir framført og vurdert. Forhandlingsdelegasjonene må ha et videre sikten mål enn å sikre markedsadgang for nasjonale selskaper.

Det er i løpet av det siste året lagt fram to stortingsmeldinger som også behandler slike spørsmål, stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk og stortingsmeldingen om landbrukspolitikk. Begge legger stor vekt på at også forbrukerinteresser skal bli hørt i slike prosesser. De er også innstilt på betale for det. Slik må det være. Næringsinteressene og de store selskapene har penger til å betale for seg selv, og gjør det. Det er de som hittil har preget deltakelsen i det internasjonale handelsamarbeidet. Jeg vil gjerne gi ros til både Barne- og Familiedepartementet og Landbruksdepartementet for de initiativ som er tatt.

Utfordringen nå blir å spre denne tankegangen også til andre land og samarbeidspartnere. Det er mitt håp at også interesseorganisasjonene til industri og handel i Norge ser dette perspektivet. Jeg er temmelig sikker på at det også vil være i næringslivets langsiktige interesse.