Nyheter
Formynder-Norge?
De fleste av oss i Vest-Europa og USA må antas i økende grad å sette pris på selvutfoldelse etter hvert som velstanden øker. Det er vel nå en vanlig oppfatning at det offentlige ikke bør ha større rolle enn absolutt nødvendig.
Grensedragingen mellom hva det offentlige skal bestemme for oss og hva vi skal bestemme selv, er stadig gjenstand for livlig debatt. Mye av den politiske prosess i et land som Norge omhandler nettopp denne balansegang. Det er tilstrekkelig å nevne noen eksempler hentet fra bransjen.
Skal reseptfrie legemidler kun selges i apotekmonopolet eller skal samfunnet åpne for salg også i andre kanaler, eksempelvis i dagligvarebutikker? Stortingsflertallet har forleden i forbindelse med vedtagelsen av den nye apotekloven tatt en beslutning som innebærer at forbrukerne fremdeles inntil videre må gå til apotek for å skaffe seg de mest brukte reseptfrie legemidler. Det er vanlige midler mot forkjølelse, nesedråper, hodepine, syrenøytraliserende midler, fluortabletter og så videre.Det ville gjøre hverdagen betydelig enklere for svært mange forbrukere om de lettere kunne få tak i slike varer til en rimeligere pris enn i dag - samtidig som de gjør sine hyppige matinnkjøp. Men Stortingsflertallets hovedargument er at reseptfrie legemidler tryggest kan kjøpes i apotek. Det er forbrukerne selv som er mest opptatt av sin egen trygghet. De må få informasjoner som medfører at de kan vurdere dette. Dessuten må de bli vant til, basert på tilgjengelig informasjon, å treffe et valg selv. Et reseptfritt medikament i en egen avdeling i en dagligvarebutikk vil være utstyrt med tydelig bruksanvisning og plassert sammen med samhørige produkter som diverse hygieneartikler, bandasjemateriell, vitaminer, hudpleiemidler etc. Det er en betryggende omsetningsform.
Et annet eksempel er engstelsen hos det offentlige for å åpne for salg av alkoholholdige drikkevarer i dagligvarehandelen. Til grunn for dette ligger en redsel for at økt tilgjengelighet vil medføre mer forbruk med uheldig virkning for risikoutsatte forbrukere. Hvorfor ikke i stedet innta en holdning som innebærer at forbrukerne selv får velge, men basert på målrettet informasjon i butikken om skadevirkninger ved høyt forbruk?
Og så har vi landbruksmeldingen. Den tyder på at det i realiteten er en liten gruppe offentlige personer i samvirke med næringsgrenen landbruket og deres produsentinteresser som definerer «hva forbrukerne vil ha», nemlig et multifunksjonelt småskala landbruk som skal ivareta trygg mat, kulturlandskap, videreføring av tradisjoner, turisme og distriktspolitikk. Hva om vi i tillegg valgte å tilpasse norsk landbruksnæring til den internasjonale utvikling hvor landbruket i større grad betraktes som en vanlig næring som må konkurrere på lik linje med andre næringer? Derved vil konkurransepresset på samme måte som virksom konkurranse ellers, føre til mer individuell utfoldelse og høyere yteevne både på kvalitet og pris i hele verdikjeden.
