Grattis, Grandis

Det var på slutten av 70-tallet at daværende direktør Leif Frode Onarheim i Nora Industrier ringte fabrikksjef Ivar Moss på Stranda og spurte om han kunne produsere pizza. - Ja, det er ikke noe problem, svarte Moss selvsik--kert. Etter at han la på røret snuddde han seg til kona og spurte: - KKa faen e pizza for nokke?

Pizza var med andre ord mat for spesielt interesserte den gangen. Men Onarheim var fremsynt, og dro med seg Ivar Moss til Canada for å kjøpe pizzabunner. - Vi hadde fått nyss om at Ideal Flatbrød på Hamar også tenkte på pizza, og at de hadde vært i Canada og snakket med samme pizzabunnleverandør som vi hadde vært borti. Da ble vi litt på tuppa, forteller Onarheim, som straks ringte kanadierne og ba dem ikke gjøre noen avtale med Ideal.

- Onarheim ringte meg på ettermiddagen, og neste morgen satt vi på fly til Canada. Samme kveld inngikk vi en avtale på en nattklubb i Toronto, minnes den pensjonerte fabrikksjefen på Stranda, Ivar Moss.

- Ja, det er nok eneste gang jeg har skrevet en avtale på en serviett, sier Leif Frode Onarheim.

Måtte bli Stranda

Leif Frode Onarheim innrømmer i dag at det var ganske «høl i huet» å importere bunner fra Canada, kjøre dem ut i ødemarken på Stranda for å fylle på gørr, og så frakte dem tilbake til Oslo for å selge dem. - Men hadde vi gjort dette i Fredrikstad, hadde det gått rett i dass. Der er det for mye om og men. Men sunnmøringene smelte til, og det er selve oppstarten og entusiasmen der oppe jeg husker best. Det var en arbeidsmoral, vilje og kreativitet på Stranda som var helt fantastisk, og som var grunnlaget for at Grandiosa ble en suksess, sier Onarheim, som fortsatt har et bløtt hjerte for Stranda.

- Ja, arbeidsviljen var jævlig god, bekrefter Ivar Moss. - Men vi hadde ikke noe valg. Det var mangel på arbeidskraft, så vi måtte beordre funksjonærene å sende konene sine på jobb, sier Moss, og legger til:

- I dag er det ikke så ille å produsere 280 000 pizzaer per døgn, men den gangen klarte vi aldri å produsere nok.

Måtte være et «stort» navn

Men da Grandiosa ble lansert i 1980, var den bare som en hvilken som helst annen ny utfordrer i pizzamarkedet. Selv om det var relativt tynt i pizzafrysedisken, var både Findus og Frionor større. Lanseringen og markedsføringen av den nye pizzaen var dermed av stor betydningen for suksessen. Og den var det Arnold Harang som hadde regien på. Han sto også bak Grandiosa-navnet, som kom til gjennom en brainstorming med hans daværende sjef, Arild Kristensen, på en biltur fra Brumunddal til Oslo.

- Vi hadde lansert en annen pizza med et italienskklingende navn (Famosa, journ.anm), og ville ha noe i samme leie. Og så skulle navnet gjenspeile at dette var en stor satsing, sier Arnold Harang.

Dermed ble det Grandiosa. - Den ble veldig stor på et tidlig tidspunkt, og vi brukte mye tid på å få logistikken til å fungere. Det var vel vi som dro igang grossistdistribusjon av dypfryst den gangen, sier Harang.

Ingen anelse

Men hverken Harang, Moss eller Onarheim hadde noen anelse om at Grandiosa skulle bli så stor som den er i dag. Det gikk ikke mer enn et par år fra lanseringen til Grandiosa var størst i frysedisken. Den utviklet seg sakte, men sikkert til en folkepizza, og på 90-tallet tok salget virkelig av. I perioden 1993-2000 ble salget mer enn fordoblet. I 1994 passerte produksjonen 100 000 pizzaer per dag, og fra 2003 til 2006 økte Grandiosa med 58 prosent målt i forbrukerkroner. I dag har Grandiosa rundt halvparten av markedet for dypfryst pizza i Norge, og hvert år produseres det rundt 26 millioner Grandiosa for det norske markedet.

- Det er utrolig moro å ha vært med på dette fra starten av, sier prisvinnerne, som alle tre fortsatt spiser Grandiosa.