Hva skal en stakkar tro?

De svarene som ble gitt, har vært forventet i lang tid. Altså lite fast og lite nytt, men likevel er det blitt startskuddet for et sommerlig frislepp av meninger det er lenge siden norsk landbruk har opplevd. Her har vi fått ytringer fra professorer og fagfolk innen en rekke områder, rikssynsere innen politikk og kultur, journalister og mediefolk, i tillegg til leserbrev fra dalstrøk og bysentrum. Selv om andre bransjer kanskje er grønne av misunnelse over engasjementet, skaper det også et behov for å rydde en smule i all synsingen. Dette er kanskje et lite bidrag.

Det sies: Avtalen betyr slutten på norsk jordbruk og norsk matindustri. Akkurat som regjeringen, deler ikke vi oppfatningen av at dette trenger å bli resultatet av den pågående WTO runden. I forhold til en del landbruksprodukter, har Norge dårligere forutsetninger for å klare seg i et åpnere marked. Men vi verken håper eller tror at den avtalen vi får, vil gjøre det økonomisk umulig å drive landbruk og landbruksindustri i Norge i framtida. Melkeproduksjon er ett område som bør ha like gode muligheter for å overleve klimatisk og topografisk som andre land i Europa. Dessuten vil en større andel av matmarkedet i land som Norge i framtida være ferskvarer, og en stor del vil være merkevarer og produkter med større bearbeidingsgrad. Dette vil bety at land med sterk kunnskapsbasert og merkvarebasert industri innen mat, bør stå sterkt også i framtida. Når en leser innleggene, får en inntrykk av at råvarepriser er det eneste som vil avgjøre hvem som vil overleve i framtida. Det er lenge siden det var slik. Det bør også være en styrke for norskbasert matindustri inn i framtida. Evner vi å se kunnskapsbasen i marin og landbruksbasert matindustri i sammenheng vil vi spesielt ha et godt grunnlag for en framtidsretta matindustri.

Det sies: Nå må vi slutte med denne dumpingeksporten som tyner u-landene. Norge som er u-landenes beste venn, må i hvert fall ikke drive med slik umoral? Det er i dag knapt snakk om at norsk landbruksindustri bruker eksport som en kanal for å regulere svingninger i innenlandsk produksjon og dumper billige råvarer som bidrar til å presse prisene og dermed utkonkurrerer tilvarende u-landsprodukter. Dette forekommer i stor grad fra en del andre i-land. Den relativt begrensede eksporten som er av landbruksbaserte næringsmiddelprodukter fra Norge, er merkevarer som eksporteres på basis av langsiktige, stabile kontrakter til andre i-land. Tines Jarlsberg-eksport er ett eksempel på det. Ut fra regler og beregningsmåter i dagens WTO-system er det riktig at dette er subsidiert eksport. Den er en del av et system med en verdenshandel der prisnivåer og konkurranseevne påvirkes av eksportsubsidier, og er derfor ikke akseptabel. Dette har vi forståelse for. Men om vi i framtida produserer Jarlsberg i Norge, Irland eller USA for det amerikanske marked, har knapt noen innflytelse for melkebønder i u-land. Vi kommer uansett WTO-system til å ha vekstambisjoner for Jarlsberg i utenlandske markeder.

Det sies: Norske bønder og matindustri har hele tida kjempet mot enhver forandring og modernisering. Endelig forteller WTO dem hvor skapet skal stå og peker mot framtida. I lang tid har norsk landbruk og landbruksindustri vært preget av kontinuerlig strukturrasjonalisering, men også investering og nyskaping, og som en del av dette betydelig omlegging av rammebetingelser. Den landbruksbaserte matindustrien har selv sittet i førersetet i mange av disse prosessene. For enhver bransje som skal være framtidsretta, er det viktig at en prøver å styre tempo og retning på omstilling slik at det ender i en livskraftig omstilling og ikke bare krisehåndtering og nedbygging. Med dette utgangspunktet ønsker vi naturligvis å sitte i førersetet framover også.

Det sies: Nå er det lukrative nisjeprodukter som er redningen? Det skjer mye spennende innen nisjeproduksjon i Norge, men volumer er foreløpig for små til at dette i nær framtid kan bli redningen for norsk landbruk. Det vil være markedsstyrt, innovativ og kvalitetsmessig god industriell bearbeiding som også i framtida må utjgøre bærebjelken for omsetning av norsk melk og norske landbruksprodukter. Uten at denne er overlevelsesdyktig, vil neppe gardsmaten heller ha noen trygg framtid. Og det er grenser for hvor mye høyere markedspriser en kan ta for nisjeprodukter.

Produksjonsuavhengig, såkalt grønn støtte, vil kunne økes innen en ny WTO-ordning, men det bør skje innenfor en slik sammenheng at det fortsatt blir interessant å drive matproduksjon og ikke ende i at sysselsatte i norsk matindustri bli omskolert til anleggsgartnere og museumsvoktere. Vi tror det er skrevet noen nekrologer for tidlig den siste uka, og vil arbeide for at det norske folk vil få et minst like spennende mattilbud framover ? mye av det produsert i Norge. Men det krever at vi både innen politikk og matnæring trekker i samme retning og møter utfordringene offensivt.