Je åt itte opp rånån min

Juleferien er tilbakelagt, med ribbe, pølse og kjøttkaker i de tusen hjem. Eller lutefisk med ribbefett, mølje med det samme ribbefettet, skinke og annet grisegodt. Selv der det er pinnekjøttet, kalkunen eller torsken som dominerer, er det gode sjanser for at det hart ramlet en og annen grisebit bortom bordene. For vi kjenner oss så godt igjen når Vazelina Bilopphøggers retter på Mercedes-stjernen i juletreet og bestemmer seg for en Grandiosa: Ribbefettet flyter.

Så lenge det varer. For nå roper Fagsenteret for kjøtt et aldri så lite varsko: Om bare tre år kan det være slutt på gris som vi kjenner den. Hvis ikke forskerne snart finner løsningen, blir grisen enten så dyr eller så motbydelig at den kommer til å forsvinne fra handlelapp etter handlelapp over det ganske land. Hvis vi fremdeles skal bruke de behattede mannfolkene fra Toten som eksempler, så er de blant de litt for få som vil akseptere fremtidens gris. «Je åt opp rånån min» er nemlig ikke et slagord som fenger. Det finnes dem som ikke reagerer på smaken, men for de fleste oppleves rånekjøtt som både vondt og illeluktende.

I dag er valget enkelt: Kastrering eller kassering. Men i 2009 blir det forbudt å kastrere smågrisene, og da risikerer bøndene å måtte kassere 30 til 50 prosent av hanngrisene, mens slakteriene drar på seg store ekstrautgifter. Det merkelige i situasjonen er at dette er et særnorsk forbud. Resten av Europa kommer trolig etter, men ikke ennå. EU venter kanskje på at norske forskere skal finne løsningen på hvordan rånelukt og -smak kan unngås? Uansett: Det særnorske i dette skulle tilsi at myndighetene utsetter kastrasjonsforbudet. Det er ingen grunn til å lage problemer for norske bønder, slakterier og butikker mens alle andre kan fortsette som før.

Allerede i dag kjøpes sjokkerende store andeler av juleribba i Sverige. Vi kan bare forestille oss situasjonen den dagen norske butikker enten må legge på prisene drastisk eller ikke kan garantere at julematen er fri for rånesmak. Greit nok: Kastrasjon er ikke naturlig. Men vi har en tendens til å akseptere det med andre dyr, til og med dyr som står menneskene nærmere enn grisen. Få snakker om dyreplageri når en katt eller en hest kastreres. Aksepterer vi det der, bør vi kunne leve med det også i grisehuset. Det kommer til å bli funnet løsninger som gjør det mulig å spise gris selv om det er forbudt å kastrere den. Men i første omgang må forskerne, bøndene og kjøttbransjen få mer tid. Norske butikker ville ikke blitt de samme uten ribbe, koteletter, medisterkaker og annet godt av gris.