Klar anbefaling til Finansdepa

HSH påpekte, i likhet med flertallet i utvalget, at det ikke er noen miljøfaglige grunner til å opprettholde grunnavgiften. Det er viktig å understreke at det aldri har vært dokumentert at ombruk er å foretrekke miljømessig framfor gjenvinning. At ombruk er bedre har bare vært basert på en antakelse som har sin historie tilbake til 1990 (NOU 1990:28 Avfallsminimering og gjenvinning), med andre ord mange år før Resirk ble etablert. I dag gjenvinnes en svært høy andel av bokser og plastflasker, og dermed er det ingen grunn til å ha en høyere miljøavgift på gjenvinnbar drikkevareemballasje enn på ombruksemballasje. HSH mener at også avgiftsfritaket for melkeprodukter underbygger at grunnavgiften ikke kan begrunnes ut fra miljøhensyn.

Grunnavgiften bør også avvikles ut fra at den er konkurransevridende. Grunnavgiften bidrar til en uhensiktsmessig forskjellsbehandling av produsenter som tapper på gjenvinnbar engangsemballasje og andre produsenter. En avvikling av grunnavgiften vil føre til likere konkurransevilkår i markedet for drikkevarer, og dermed legge til rette for bedre ressursfordeling. Som kjent har Esa åpnet sak mot Norge fordi de mener at grunnavgiften er i strid med diskrimineringsforbudet i EØS-avtalens artikkel 14. Det burde være unødvendig for regjeringen å ta noen konfrontasjon på denne saken. Det er nok av andre saker hvor Esa er uenig med norske myndigheters tolkning av EUs traktatverk og EØS-avtalen.

Deler av bryggeribransjen, særlig små produsenter, ønsker også en fjerning av grunnavgiften. Disse produsentene har allerede investert i anlegg for gjenvinnbare engangsflasker, og de hevder at avgiften er konkurransevridende i deres disfavør. Det er grunnleggende galt, i hvert fall i et konkurranseperspektiv, å bruke grunnavgiften (når den ikke kan miljøbegrunnes) til å verne om arbeidsplasser i enkelte bryggerier.

Det er også noen andre flertallsforslag Finansdepartementet bør følge opp, blant annet forslaget om lavere sats på avgiften på metall (drikkevarer). Her eksisterer det en miljøbegrunnelse. HSH mener avgiften bør settes lavere enn avgiften på glass når det viser seg at de negative eksterne effektene av metall i naturen er noe mindre enn for glass. HSH synes også det er grunn til å merke seg det store flertallets ønske om å fjerne dokumentavgiften for næringslivet. Dokumentavgiften er en fiskal avgift, og ut fra økonomisk teori skal avgiften da ikke pålegges produksjonen. Det betyr at næringslivet skal fritas denne avgiften. Det er uheldig å ha en avgift på selve omsetningen av eiendommer, da dette bidrar til at en ikke får utnyttet eiendomsmassen på en mest mulig effektiv måte.

Til sist kommer utvalget med en klar anbefaling om at el-avgiften og grunnavgiften på fyringsolje må endres. Målsettingen med el-avgiften og grunnavgiften på fyringsolje er uklar. Dette medfører at avgiftene er dårlig utformet uansett hvilken tolkning de gis. HSH mener det er svært uklart hvilken kostnad el-avgiften skal prise, eller hva som er det energi- eller miljøpolitiske målet med avgiften. El-avgiften er også lite egnet til å prise miljøkostnadene ved produksjon av energi, fordi den ilegges alle former for elektrisitet - uavhengig av hvordan den er produsert - for eksempel om den er kullkraft- eller vannkraftbasert.

Avgiften kan imidlertid virke dempende på forbruket. Men den effekten begrenses i stor grad av at det er mange fritak fra avgiften og at mange anvendelser har redusert avgiftssats. HSH mener at dersom myndighetene likevel vil videreføre dagens forbruksavgift på elektrisk kraft, så må avgiften pålegges all bruk av elektrisitet, ikke slik som i dag hvor produksjonsbedrifter har unntak. Skal myndighetene på en troverdig måte bruke avgifter som miljøvirkemiddel, må avgiftene gjelde likt overalt. El-avgiften er et klassisk eksempel på at miljøperspektivet har måttet vike for særinteresser. Den samme debatten kommer nå med full styrke når det gjelder klimatiltakene.