Nyheter
Leverandørmakten
På et møte med Ica og Norgesgruppen i dag orienterte tilsynet om at innkjøpsavtalen mellom Coop og Rema 1000 blir en del av vurderingsgrunnlaget. Avgjørelsen utsettes dermed med nesten to måneder.
I de siste ukene har avisene vært fulle av skriverier om forhandlingsbruddet mellom Norgesgruppen og Tine. Uten å ta munnen for full, kan man nok trygt si at det er sistnevnte som har fått mest gehør for sine argumenter. I en tittel het det endog at «Tine slåss mot en gigant». Vel er nok Tine mindre enn Norgesgruppen målt i penger, men som 20-milliarderskonsern er også Tine for en gigant å regne.
Det er ingen tvil om at Norgesgruppen har stor markedsmakt, og det samme har både Rema 1000, Ica og Coop, for den saks skyld. Men det snakkes forsvinnende lite om leverandørenes markedsmakt, og den er i mange tilfeller betydelig større enn man skulle tro.
I denne utgaven av Handelsbladet FK kan du lese om «leverandørmonpolet» (side 4-6) som rår innenfor visse kategorier. Det er snakk om varegrupper der kjedene, butikkene og til sist kundene står uten reelle alternativer. Dette bør være vel så problematisk som at fire store grupperinger, som representerer om lag fire ganger så mange kjeder, har hånd om de fleste av butikkene i dagligvare-Norge.
En grundig kartlegging Coop Norge har foretatt, viser at det innenfor en rekke kategorier er enkeltleverandører som har fra 75 til 99 prosent markedsandel. At disse leverandørene har skaffet seg nesten-monopol gjennom dyktighet og gode produkter, er det ingen tvil om. Men når for eksempel Tine har hånd om 86,7 prosent av markedet for brunost, skurrer det litt når Tine-direktør Elisabeth Morthens sier at «valget mellom konkurrerende produkter bør overlates til forbrukerne, og ikke tas av innkjøpssjefen i Norgesgruppen».
Så hvem er det egentlig som bestemmer? Noe entydig svar finnes kanskje ikke, men informasjonsdirektør Bjørn Kløvstad i Coop sier det slik: «Markedsmakten til enkelte (leverandører) er langt større enn det noen dagligvarekjede kan drømme om».
Det er en betimelig påminnelse om at en sak alltid har minst tre sider: din, min og den riktige, i den grad en riktig side av saken finnes.
