Markedsmakt?

Markedsplassen der selger og kjøper møtes, er beskrevet i både bibelen og andre historiske skrifter. Det står mye om hvordan markeder virker og hvilke ramme betingelser som må være tilstede for at markedet skal fungere. Et marked er ikke bare ett sted der tilbud og etterspørsel møtes. Det er også et sted hvor det utøves makt. Når man fra næringslivshold sier at dette bør vi overlate til markedet å avgjøre, er det man egentlig sier at man i det markedet har makt til å få det som man vil.

Regelverk for å endre balansen i markedet er ingen ny oppfinnelse. I Hammurabis lov fra det gamle Babylon sto det noe sånt som «at den som bygger et hus som faller ned over eieren, skal selv dø». På dronning Margrethes tid i Norge, var det bestemmelser som ila dødsstraff for den som bragte dårlig tørrfisk på markedet. Dagens forbrukerregelverk er utvilsomt mindre byrdefullt for selgeren. Kanskje det også er vel så effektivt, selvom man i min jobb ser tilfelle der det kan være på sin plass med drastiske metoder. Ikke minst gjelder det markeder der kriminalitet spiller en rolle. Handelen med hagemøbler laget av trær fra regnskogen er et eksempel. Det er et paradoks at ingen griper inn mot en internasjonal handel som så opplagt finner sted utenfor det vi ellers regner som lovens ramme.

«For den som har skal få og det i overflod, men den som ikke har skal bli fratatt selv det han har» star det i Matteus-evangeliet. Det er en god beskrivelse av hvordan et marked virker. Kunder med penger får det beste tilbudet. Det blir ingen konkurranse om de som lite penger har. Når vi i Norge har bygget opp vare- og tjenestetilbudet utfra at alle skal ha tilgang der de bor, er det ikke rart at posten og andre får problemer når konkurransen kommer. Man må leve med to sett av forventinger som ikke går i hop; forventningen om lave priser som følge av konkurranse og forventningen om likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

De fleste som leser det bladet denne artikkelen står i, driver handel i markeder i konkurranse. Hvis ikke kundene er fornøyd kan de gå et annet sted. Hvis kundene kjøper noe som ikke holder mål får de pengene tilbake, prisavslag eller ny vare. Den som gjør feil. må også ta de økonomiske konsekvenser av dem. Og feil som koster penger blir det færre av. Kjøpsloven virker som kvalitetssikring.

I databransjen er det av en eller annen grunn ikke slik. Er det noe galt, er det kunden som må betale oppretting til tusen kroner timen. Det er ikke bare småkunden som opplever dette. Selv store bedrifter som selv burde ha markedsmakt finner seg i det uten å kny. Det er ofte foreninger av kunder som finner feilene og hjelper hverandre. Det er jo solidarisk og hyggelig, men det er neppe effektiv kvalitetssikring hos leverandøren. Kanskje vi burde ha en kjøpslov også for dataprogrammer ?

Også på det hjemlige plan har vi nå fått et marked der noen har fått makt. Jeg snakker om parkeringsbransjen. Hver eneste lille flekk med asfalt er nå snart overvåket. Det er øyensynlig lite å tjene på avtalen med den som eier arealet. Pengene ligger i å ha regler og systemer som gjør at det er lett å parkere feil. Der hjelper det lite å klage.

Vi ser jo også andre virkninger. Parkeringen flytter seg ut av parkeringplassene og til andre steder. Bilen krever enda mer areal. Store parkeringarealer står ledig på kveldstid og i helger, selvom det er behov for parkering og det hadde vært fornuftig å sette bilene der de burde være. Varehandel og annet næringsliv disponerer store deler av det parkeringsareal det er snakk om. Bilene tar stort nok areal som det er. Kunne dere ikke bidra til at de kunne stå på de plassene som er laget for dem?