Mattilsynet fiende? - sin egen

Utvalget vet at dette er en alvorlig sak. Det handler om troverdigheten til hele reguleringsregimet av norsk mat som i korte trekk er bygget på tre hovedteser: det som er norsk er bra, staten er garantist og forbrukerne skal ikke bekymre seg.

Når det gjelder forbrukernes tillit har norsk matkontroll hatt en unik posisjon. Etter omorganiseringen til Mattilsynet i 2004 viste en undersøkelse at hele 91 prosent av de spurte hadde tillit til informasjon fra Mattilsynet, en stilling som er nokså unik i europeisk skala. Det manglet heller ikke på selvtillit fra Mattilsynets direktør Joakim Lystad som uttalte at «folk har tiltro til at Mattilsynet først og fremst ivaretar vanlige folks interesser» samtidig som at «folk har en tendens til å være mer bekymret enn det er grunnlag for» (Matportalen.no). Bildet av den irrasjonelle lekmannen i utakt med ekspertisens fornuft har en lang tradisjon i norsk reguleringspraksis.

En nylig avsluttet undersøkelse om forbrukernes tillit til fisk («For mye eller for lite informasjon?»), gjennomført av Sifo og Fiskeriforskning og basert på samtaler med forbrukere og bransjefolk, går bak statistikken og kaster lys over folks forventinger til Mattilsynets rolle. Undersøkelsen viser at folk oppfatter det norske matvaremarkedet som gjennomregulert. Typisk for forbrukernes oppfatning var at «I det norske samfunn er vi alle godt kontrollert - og jeg regner med at matkontrollen er ofte innom for å kontrollere ferskvaredisken». Denne antagelsen er upresis. Matkontrollen er ikke en allmektig storebror som overvåker hver bedrift, men baserer sin kontroll på bedrifters rapporteringer av egne kontroller (internkontroll). Kritiske røster vil hevde at dette er bukken som passer havresekken.

Her er det et gap mellom vanlige folks forventinger til hvordan matkontrollen fungerer og realitetene. Som en person fra fiskebransjen uttalte: «Jeg tror forbrukerne ville vært atskillig mer skeptiske om de visste hvor sjelden stikkprøvekontroller ble utført». Denne avstanden er farlig for Mattilsynet. For mens den nye matloven hadde som siktemål å skape en «klar og ryddig rollefordeling mellom aktørene på matområdet» har den i publikums øyne gjort det motsatte. Vinterens begivenheter gir flere eksempler: Russiske myndigheters importforbud mot fersk laks skapte tvil om hvilke interesser som var i høysetet: norske eksportører eller forbrukere? E. coli-skandalen skapte usikkerhet om hvem som skulle ta ansvaret for regien av krisehåndteringen: var det Gilde eller Mattilsynet? Dessuten, da norske forbrukere ble oppfordret til å innføre nye hygienerutiner på kjøkkenet ble det skapt et inntrykk av at forbrukerne selv måtte ta ansvar for egen matvaretrygghet. Alt dette bryter med forbrukernes forventninger til Mattilsynet som hovedgarantist for trygghet.

Dypest sett bunner publikums forvirring i forskyvninger av reguleringsansvaret mellom stat, marked og forbrukere. Endringen av lovverket på matområdet har skjedd «i det stille» der matkontrollen har gitt fra seg den kontrollørrollen som gjorde dem tillitsverdig i folks øyne. I slike situasjoner vil det ikke hjelpe å «kommunisere seg ut» av problemet. Mattilsynet vil bli bedømt ut fra sin stillingtaken og hvordan de faktisk handler. Derfor må Mattilsynet aldri skape tvil om at det er forbrukeren som er i høysetet. Dagens målsettinger om at Mattilsynet i tillegg skal ta hensyn til «verdiskapning» kan forkludre denne intensjonen. Dernest bør Mattilsynet utforske hvilke forventninger forbrukerne har til Mattilsynets rolle og ansvar i en samfunnsmessig kontekst. Dermed er vi tilbake til lekmannens bekymringer. Et Mattilsyn som skal skape oppslutning om seg selv kan ikke tillate seg å være nedlatende til lekmannens bekymringsnivå.