Matvaresikkerhet og kontroll -

Spørsmålet er hvordan kravene bør stilles og hvem som bør stille dem. Hva bør være konsekvensene av at krav ikke oppfylles?

I en rettsstat må det i utgangspunktet være myndighetene som utarbeider regler og retningslinjer for matsikkerhet. I Norge er organiseringen av dette for tiden under diskusjon. Skal fisk og landbruksbasert mat være sammen i ett system og hvilke statlige organer skal styre det. Vi er tilbøyelig til å være enige med andre organisasjoner at dette er et forvaltningsmiljø som bør samles og legges under et næringsdepartement heller enn et sosialdepartement. Det er imidlertid ikke poenget her. Poenget er at matsikkerhet og kontroll naturlig er statlige oppgaver. Det blir galt om enkelte kjeder gjør kontroll og egne standardregler på matsikkerhet til konkurranseparametre som profileres i markedet. Prinsipielt blir det også galt om handelen samarbeider om å overta myndighetenes rolle når det gjelder regelverk og kontroll av matsikkerhetsstandarder og andre standarder.

I tillegg til det prinsipielle om rollefordeling mellom private og det offentlige kommer spørsmålet om kompetanse. I en moderne verden kreves det relativt tung biologisk-faglig kompetanse for å kunne utvikle standarder og utføre analyser og kontroll. Smal kompetanse kan man i enkelte tilfelle rettferdiggjøre i tilknytning til industriproduksjon. For å kunne rekruttere og vedlikeholde bred kompetanse på dette området trengs det et fagmiljø, en samlet etat. Det ville være meningsløst om handelen skulle bygge opp slik kompetanse og legge kostnadene inn i produktkalkylen.

Det er imidlertid positivet at handelen etablerer kvalitetssystemer for egen del slik at man unngår dårlig kvalitet som følge av varme kjøledisker, dårlig rotasjon og andre butikkrelaterte årsaker. Det er selvfølgelig også berettiget med spesiell fokus fra handelen med sikte på de enkelte kjeders «private label»-leverandører.

Vi registrerer allikevel at handelen både i Norge og internasjonalt i økende grad utvikler sine standarder. I fjor opplevde vi at handelen her hjemme ensidig presenterte sin GMO-«standard» i forkant av de kommersielle årsforhandlingene. Etter en grundig dialog med industrisidens fagfolk ble det foretatt en del helt nødvendige endringer og forbedringer. Standarden ble etter hvert holdt adskilt fra forhandlingene i fjor. Det ga håp for et vi skal komme inn i et fornuftig spor på dette området.

Min konklusjon vil være at vi bør la myndighetene stå for lover, sikkerhetsstandarder og kontroll. Vi bør sørge for god faglig dialog i verdikjeden basert på at hver av partene tar ansvaret for sine forpliktelser. GMO, matvaresikkerhet og kontroll er faglige utfordring for bransjen som vi bør samarbeide om i stedet for å koble opp mot kommersielle forhandlinger om priser, vilkår og listing.