Nyheter
Mer katolsk enn paven selv
Ifølge OECD har støtten til medlemslandenes landbruk sunket kraftig de siste 20 årene og utgjorde 27 prosent av landbrukets bruttoinntekter i 2006, mot 65 prosent i Norge. OECD-landene har samtidig redusert sterkt den del av støtten som er koblet direkte til produsert mengde. Det er særlig EU som har gått foran i denne frikobling for å fjerne konkurransevridning. Derved markedsretter de landbruket sitt. Samtidig setter de strenge betingelser til miljøvennlig gårdsdrift. Det er i takt med tiden.
Det er ingen tvil om at konkurranseretting av landbruket er en internasjonal trend. Gjennom sin EØSavtale som landbrukspolitikken er unntatt fra, ligger Norge som en landbrukspolitisk øy i et stort EU-område. Denne situasjon skaper betydelige utfordringer for Norge når det gjelder å tilpasse seg den viktigste handelsstrømmen med matvarer overfor våre naboland.
Landbruksminister Terje Riis-Johansen hadde 10. november et tosiders innlegg i Nationen, «Matvaresituasjonen er i endring», med fokus på prisoppgang og uten å nevne WTO-forhandlingene med ett ord. Det er godt gjort i en situasjon der kompromisstekster om landbruk ventes fremlagt fra WTO hvert øyeblikk. Etter hva vi forstår i UD, kommer de til å omfatte forslag om kutting av de høyeste tollsatser med rundt 70 prosent. Norge vil kunne få spesialbehandling for sensitive varer som kjøtt og meieri, men under forutsetning av tollfrie importkvoter på 4-6,5 prosent av innenlandsk forbruk.
I en nylig leder tar fagbladet Kjøttbransjen kraftig i: «Nettopp fordi vi har politikere på toppen av maktpyramiden i Landbruks- og matdepartementet som tenker i svært tradisjonelle baner og som ikke ønsker fornyelse, så sliter vi. I privat kjøttbransje har flere aktører påpekt gang på gang at omlegging av norsk landbrukspolitikk er nødvendig for å møte fremtidens utfordringer. Nå ser vi at vår evne til å forsyne forbrukerne via dagligvarehandelen blir satt spørsmål ved. Og for å klare denne forsyningssituasjonen, må vi nå altså importere store mengder kjøtt» (prognose 20000 tonn kjøttmangel/import i 2008). Vi har inntrykk av at privat norsk næringsmiddelindustri og hele dagligvarehandelen deler bekymringer for manglende tilpasningsevne i landbrukspolitikken.
Grunnlaget for kommentaren i Kjøttbransjen er en uttalelse fra konsernsjef Sverre Leiro i Norgesgruppen om at leveringsevnen fra blant annet kjøttbransjen ikke er god nok. Han mener noe av årsaken på kjøttsiden er den politiske reguleringen av markedet ved hjelp av en tung markedsregulator. Nå ser det ut til å være slik at det nevnte markedsunderskudd i Norge på kjøtt pussig nok faller sammen med den internasjonale råvareknapphet på matsiden. Den er fremkalt av helt andre faktorer enn manglende evne til å regulere markedet i Norge. Sterkt øket etterspørsel etter kjøtt og meieriprodukter i land som Kina og India, dårlig vær og bruk av dyrket mark til biobrensel, er sentrale årsaker til etterspørselsoverskuddet i andre land.
Det er ingen tvil om at landbrukspolitikken i Norge har mye islett av en gjennomregulert planøkonomi, mens utviklingen internasjonalt, og spesielt i vårt europeiske nærområde, preges av markedsretting. Det er en absolutt sjeldenhet at betegnelsen «virksom konkurranse» dukker opp i noen dokumenter utarbeidet i Landbruks- og matdepartementet.
Vi kan bruke myndighetenes behandling av dessertoster fra EU som eksempel på manglende nytenking og liten vilje til å akseptere selv en sterkt begrenset konkurranse til norsk matproduksjon. Til og med Tine har innrømmet at importen av ost har bidratt til øket kategoriutvikling og mangfold hos dem selv. Men landbruksforvaltningen tviholder på å introdusere nye handelshindre, som osteauksjon på de tollfrie importkvotene. De har lagt ned dialogforumet med bransjen. Omsetningsforbudet for importkvotene for ost er det siste av en rekke slike utspill, mot klare råd fra de som selger ostene til forbrukerne. Høringssvar går tydeligvis «til gulning» i departementets arkiv.
