Nyheter
Nye tider ? gamle tanker
Når EU innen overskuelig fremtid utvides med mange land, blir Norge liggende som en hvit flekk på kartet med det heller uforutsigbare Russland som en av sine to nærmeste store naboer. Det er ikke uten grunn at meningsmålingene nå viser flertall for at Norge bør bli medlem i EU.
Samtidig ruster nei-siden seg til motkamp i vår lokale andedam. Som sist ser det ut til at bøndenes ideologiske organisasjoner vil kunne bli drivkraften for nei gjennom sitt mektige påvirkningsapparat og finansielle basis. Dette betales i stor grad over skatteseddelen og dermed av folk flest. Topper i landbrukssamvirket har allerede fått kraftig på pukkelen fordi de ut fra bedriftsøkonomiske forutsetninger har tillatt seg å tone et heller positivt flagg til EU. Neienes fanebærer Senterpartiet er på vei nedover.
Paal Frisvold, lobbyist for miljøvernorganisasjonen Bellona i EU-systemet, uttaler til Dagens Næringsliv 24. februar: «Norge er ikke noen egentlig aktør i Brussel. Vi er med på noen møter, men aldri når avgjørelsen blir tatt. Det er tilfeldig hvem som sendes i komitéene, de fleste tier stille ? også når de kommer hjem». Dette er antagelig en dekkende beskrivelse av Norges rolle innen EØS-avtalen. Det gjelder eksempelvis påvirkningskraften i utforming av EUs trygg mat-politikk hvor Norge har hatt liten eller ingen innflytelse over innholdet i EUs matlov som må gjøres gjeldende også her.
Riktignok er ikke landbrukspolitikk i prinsippet omfattet av EØS-avtalen. Men tiden nærmer seg da det ville vært en fordel for norske landbruksinteresser om de kunne gjøre sin stemme gjeldende innen EU på samme måte som andre land vi kan sammenligne oss med, eksempelvis de nordiske. Det beste norsk landbruk kan håpe på, er nå at sluttresultatet i landbruksforhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) blir liggende minst på det liberaliseringsnivå EU har foreslått.
EU har foreslått en generell gjennomsnittlig tollnedsettelse på 36% for landbruksvarer og en minimumsreduksjon pr. tollposisjon på 15%. Løpende tollsats i kroner pr. kg. av biffer og filéter fra kjøtt av storfe som importeres til Norge, er for tiden i overkant av 119. Hvis dette reduseres med 15%, vil beskyttelseseffekten for norsk primærproduksjon av slike varer, likevel være sterk.
Videre skal handelsforstyrrende innenlandsk landbruksstøtte iflg. EU, reduseres med 55% (prisstøtte). Utviklingslandene skal gis særbehandling så de får bedre vilkår ? minst halvparten av industrilandenes import av landbruksvarer fra utviklingsland skal skje til nulltoll, særskilte tiltak skal utvikles for å sikre trygg mat fra utviklingslandene og det skal skje en reduksjon av tollbeskyttelsesnivået på produkter av særlig interesse for utviklingslandene.
Lederen av jordbruksforhandlingene i WTO, Stuart Harbinson, har lagt frem et «kompromissforslag» som går mye lenger i å frigjøre verdenshandelen med landbruksvarer enn EU. WTO-initiativet inneholder ikke noe direkte forslag om reduksjonsprosent, men tallet 60% reduksjon i de mest prohibitive tollsatser er nevnt i hakeparentes. Det betyr at dette er et tall sjefsforhandleren selv har trukket ut av sitt jakkeerme, men som det neppe er oppnådd noen form for tilslutning til i WTO.
Likevel organiserte bøndenes ideologiske organisasjoner i skumringstimen 24. februar et bål for hvert lokallag slik at Norge ble dekket av «vardebål». Norske bønder varmet nok en gang opp opinion og myndigheter til å stå på kravene. Bondelagsleder Bjarne Undheim var fyrbøter i Oslo sentrum foran Stortinget ledsaget av et landsomfattende opprop. Det blir mer og mer tydelig at de har ikke bare EU som fiendebilde, men også WTO.
Det ville være synd om en kombinasjon av slike krefter og antiglobaliseringsmiljøer etter hvert greide å stanse fremdriften i WTO og derved hemme utviklingen av internasjonale regler for handel med landbruksvarer, tjenester, intellektuelle rettigheter og investeringer. En ordnet verdensøkonomi i vekst er avhengig av slike regler.
