Ukultur hos hvem?

Dette tok vinklingen bort fra Tine-Ica-saken og over til en annen, men minst like viktig dimensjon: maktsamrøre mellom landbrukssamvirkets industri og landbruksmyndighetene. Daglig leder av Q-meieriene, adm. direktør Bent Myrdahl viste til det merkelige i at Statens landbruksforvaltning reduserte tilskuddsatsene til meieriingredienser på produktområder der Q-meieriene ønsket å konkurrere med Tine. I den andre del av VGs reportasje over to sider fremgikk at «Tine lanserer i disse dager sin egen fetaost, og får god drahjelp av dobbelttoll på importosten». Siden Toll- og avgiftsdirektoratet uttalte til VG at de bare iverksetter et pålegg fra landbruksmyndighetene, er det nå klart at Landbruks- og matdepartementet er den egentlige ansvarlige for tollvedtaket (som er i strid med EØS-avtalen). Onsdag i samme uke kjørte Dagens Næringsliv en stor reportasje hvor landbruksminister Lars Sponheim uttrykker at han vil ha et oppgjør med ukultur i hele matvarekjeden. Påfølgende dag fortsatte Torgeir Anda sin reportasje i DN, nok en gang over to sider: «Landbruksbyråkratiet beskytter sine egne i meieriesamvirket Tine». Utfra disse sakene kan man spørre om ikke Sponheim burde starte med å rydde opp ukulturen i eget hus.

Virksom konkurranse er det virkemiddel som best sikrer forbrukernes interesse også på matsiden. Dette begrep er stort sett helt fraværende i matdepartementets presentasjoner utad, eksempelvis budsjettforslagene til Stortinget. Forbrukerrådet er derimot fullt klar over at konkurransen er en nødvendig forutsetning for lavere priser og bedre sortiment og kvalitet.

Da Konkurransetilsynet for 2-3 år siden som forberedelse til den nye konkurranseloven undersøkte grundig konkurransesituasjonen i dagligvarehandelen, var denne fagmyndighet tilfreds med konkurransen på detaljistleddet i dagligvaremarkedet, dvs i den delen av verdikjeden. Det fremgikk da av dokumentasjon Stortinget fikk også at tilsynet mente konsentrasjonen er høyere på produsentleddet enn på detaljistleddet, noe som bl.a. skyldes organiseringen av jordbrukssektoren i Norge og betydningen av merkevarer.Dette mente tilsynet inntil nylig da Dagens Næringsliv kom med en over 30 helsiders lang reportasje under varemerket «bonusfest». Skriveriene vakte stor oppsikt, men var dessverre preget av mye mangel på kunnskap om bransjen og et sterkt ønske om avisprofilering på bekostning av det saklige.

Samtidig med at dette korstog ble lansert, ble adm.direktør for Dagligvareleverandørenes Forening (DLF) intervjuet i Dagbladet. Han mente «Matkjedene har fått ture fram i troen på at myndighetene ikke ville reagere» og hevdet det var positivt at kjedene endelig blir gransket bl.a. fordi de benytter en utpresningstaktikk som er skadelig for dem selv, for industrien og for forbrukerne.Skandalereportasjene overrasker ham ikke. Han mer enn antyder de avdekkede forhold kan være årsaken til at «utvalget er så lite og maten så dyr i Norge». Dermed ser Bjørn Eidem bort fra at Konkurransetilsynet lenge har sagt «flere grupperinger i dagligvarehandelen i Norge har butikkonsepter som prioriterer kvalitet og mangfold fremfor kun lave priser. Dessuten kan forbrukerne hver dag se og oppleve dette mangfold.

Tines eventuelle misbruk av dominerende markedsposisjon er nå blitt klart belyst i media. Det er en av de største og toneangivende medlemsbedrifter i DLF. Denne situasjon illustrerer godt at det er de store industriforetak og multinasjonale selskaper som er dominerende leverandører til supermarkeder og som selger et bredt sortiment til butikkene og har sterk innflytelse på hylleplassering og andre forhold. Dagligvarehandelens egne merker produseres stort sett av små og middelstore bedrifter. Det kan se ut til at landbrukssamvirkets industri har en dominerende rolle i DLF.

Vi vil oppfordre både Lars Sponheim og DLF til å gå i seg selv.