Unngå nye handelshindringer

Vi mener det er rimelig med noe konkurranse fra import også i meierisektoren. Importoster representerer i dag ca. 1/10 av osteforbruket. Denne konkurranse har medført at norsk osteproduksjon er blitt mer robust med flere og bedre egne oster. Dette dynamiske ostemarked har ført til at det totale osteforbruk per hode har steget og at norsk produksjon har øket mer enn importen i en vinn-vinn-situasjon. Vi håper norske myndigheter unngår å etablere nye handelshindringer av typen auksjon.

Staten har innført auksjon organisert av Statens landbruksforvaltning (SLF), for å fordele på norske bedrifter en lang rekke landbruksvarer som importeres tollfritt under en tollkvote enten fra WTO eller EU. Det kan være frossen indrefilet, epler eller andre produkter. Auksjonsbeløpet går rett i statskassen og det er forbrukeren som betaler gildet. Hvis etterspørselen etter den tollfrie varen er høy i Norge, vil auksjonsbeløpet til staten kunne stige til like under tollsatsen. Dreier det seg om import av varer som er ferdige til salg til forbruker uten bearbeiding i Norge, vil auksjonsbeløpet utgjøre en direkte tilleggskostnad på produktet til forbruker. Det er ikke slik som direktør Jørn Rolfsen i SLF hevder i innlegg i DN 15. november, at auksjon sikrer sunn konkurranse og hindrer at importøren får en urimelig fortjeneste. Når han henviser til anerkjente fagmiljøer for å støtte sin teori om auksjonsprinsippets fortreffelighet, tenker han antagelig på regnestykket fra noen sosialøkonomer. Det forutsetter at varene er noenlunde likeartet (homogene) og at det er mange aktører som agerer uavhengig av hverandre både på tilbuds- og etterspørselssiden. Denne forutsetning er ikke tilstede i markedene for landbruksimport til Norge. Store deler av landbruksproduksjonen i Norge skjer uten virksom konkurranse, særlig i meierisektoren De aktører som kjøper fra staten importkvoter for

produkter som kan gå inn i norsk videreforedling, er få i antall. Gjennom å by en sum som ligger godt under tollbeløpet på ikke tollfri vare av samme type, får de billigere råvare til sin produksjon enn norsk råvare ville vært. Fortjenesten på dette blir liggende hos produsenten. Noe annet er det med tollfrie importkvoter for varer som ved import er ferdig til videresalg direkte til forbruker som dessertostene fra EU. Markedet for importert ost består av oster som er krevende ferskvarer. Det er mangfold i utvalg mellom ulike ostetyper og smaker. Det stilles krav til modenhet samt riktig og trygg behandling i kjølekjeden. Disse ostene er til dels svært forskjellige fra hverandre og utgjør samlet en heterogen varegruppe uegnet for auksjon.

Som følge av etterspørselsoverskuddet for disse oster i Norge, vil auksjonsprisen nærme seg tollbeløpet på 27 kr pr kilo og føre til en kraftig prisøkning til forbruker. Den dominerende norske osteprodusent må forventes å by maksimalt for å få mest mulig kontroll over importoster som konkurrerer med egen produksjon.

Jørn Rolfsen og noen sosialøkonomer har glemt å tilpasse teoriene sine til det marked det gjelder. Dessertostene selges til forbrukere gjennom handelen med dagligvarer hvor bedriftene konkurrerer benhardt med hverandre om forbrukernes gunst. Auksjon går på tvers av vanlig handel med ferdigvarer og er ikke et prinsipp som en konkurransepreget bransje anvender eller vil anvende. Fattige u-land vil ikke ha auksjon når de skal selge varene i Norge. Botswana kjempet for noen år siden hardt mot auksjon på importen av det som i dag er 3 200 tonn storfekjøtt årlig til Norge. De vant den gangen utrolig nok kampen mot den norske landbruksadministrasjon. Jørn Rolfsen kunne friske opp hukommelsen her siden han i sin artikkel prøver å knytte import fra fattige land til auksjon.