Et stort sted for det lille ek

Du må faktisk traske og gå en del i Oslos absolutte bykjerne før du finner noe mer raffinert mat enn ferdigpizza, pølsemenyer og halvlitersbrus. En kort og hektisk jakt før jul førte en kollega til et midlertidig utsalg av matspesialiteter ved noen bord i kjelleren på ett av handelshusene. Der gikk handelen overmåte greit.

Bergen har sitt fisketorg og sin kjøttbasar. Helsingfors har sin saluhall. I byer som Roma, Paris eller Brussel er ikke salget av skinker, kjøtt, ost, delikatesser og lokalt alkohol overlatt til de større supermarkedene. Dette er for spesialistene. Atskillig verre i Oslo. Jeg vet de finnes nedover rundt Rådhuset. Men de er ikke mange, og de er langt fra enkle å finne fram til. Her må det ligge en uutnyttet forretningsmulighet. Aldri har utbudet av matspesialiteter vært større. Vi ser at stadig flere primærprodusenter utnytter mulighetene til å øke verdiskapingen på egen gård ved å starte videreforedling. Vi ser også stadige eksempler på at disse virksomhetene har større problemer med å dekke etterspørselen enn å få solgt sine spesialiteter. For aldri har etterspørselen etter det spesielle, maten med historie, omtanke og særegenhet, vært større.

Den samme erfaringen gjør de mange matfestivalene vi etter hvert har fått i Norge. Folk strømmer til. Det er ikke bare unger på jakt etter gratis smaksprøver og reklameeffekter. Snarere reflekterer tilstrømmingen den økte interessen for det spesielle i matveien. Da jeg besøkte Gladmatfestivalen i Stavanger i fjor sommer, var det fullt av folk som var genuint interessert i det utstillerne hadde å by fram - lokale matspesialiteter. Det ser vi også i Oslo hver forsommer når det arrangeres Matstreif på Karl Johans gate. Tilstrømmingen er enorm. For ikke å forglemme de mange Bondens marked-arrangementene rundt om i landet. Så vidt jeg har brakt i erfaring, går salget svært godt stort sett hver gang.

En slik utvikling er helt i tråd med regjeringens og de nordiske landenes satsing på å øke de nordiske landenes kulinariske selvfølelse. Vi mener rett og slett alvor når vi ønsker å løfte Norden opp til å bli en egen matregion på linje med middelhavsområdet eller Det fjerne Østen. Den første betingelsen for at denne visjonen skal bli en realitet, er at forbrukerne er sikret lett tilgang på nordiske - og i Norge særlig norske - spesialiteter. Først når et lands egne forbrukere er vant til - og stolte av - sitt eget lands matkultur, er det mulig å markedsføre den internasjonalt. Deretter kan matkultur bli vesentlig som salgsargument for reiselivet.

Men i Oslo legges heller spesialistbutikkene ned og overlater til de store supermarkedene godt utenom sentrum å sørge for at folk får tak i sine spesialiteter. Her er det åpenbart at noen må kjenne sitt ansvar. Jeg er overbevist om at det også i Oslo er mulig å etablere noe stort og synlig innenfor matspesialiteter som blir en forretningsmessig suksess.