Nyheter

Forbrukermakt eller konkurrans

Som et virkemiddel for å stemme opplagsnedgangen kan det se ut til at Aftenposten vurderer å gå over til tabloid. Begrepet «å tenke tabloid» er blitt en del av den moderne hverdag i vår heksegryte. Det å tabloidisere ikke bare formatet men også innholdet, vil ikke nødvendigvis føre til at avisen vinner tilbake lesere. Hvis man gir avkall på sin identitet for å kopiere de som har vind i seilene, kan det tvert om bære feil av sted.

Redaksjonen

Publisert 07.10.2002 - 22:00 Sist oppdatert 22.04.2022 - 08:51

Det viser seg at denne tidligere så adstadige og vederheftige avis kan synes å ha begynt et felttog mot det de kaller alle forhandlerledd i Norge. I slutten av september hadde Aftenposten en reportasjeserie som foreløpig ble avsluttet søndag 29. september med at Claes Ohlson-kjeden selger identiske varer 30% dyrere i Norge enn i Sverige. Avisen hadde før det sveipet innom biler og «kostbare» After Eight-pakker. Utfra dette konkluderes med at over hele varespekteret i Norge utnyttes det gode marked ved at det tas høyere priser.

Det kan virke som om avisen har slått over til å praktisere en renspikket populisme i fremstillingen. Leseren kan fort forstå det dithen at de kommersielle aktører i Norge har for vane å berike seg på bekostning av forbrukerne. For den uinnvidde leser kan det virke som om redaksjonen følger lederstjernen hos Norges ubestridte nr. 1 tabloidavis som dessuten har samme eiere. Man kan ikke akkurat ønske lykke til på en slik seilas. VGs matbørs har ført til et voldsomt prispress og oppmerksomhet på lavprissortimentet. Arbeidstagerne og lederne i de industribedrifter som produserer disse varene, stiller seg sikkert høyst undrende til en påstand om at de har forsynt seg maksimalt av forbrukernes penger. Det er fint at opinionen interesserer seg for matpriser, men overdrivelser tjener ingen. Bedriftene må ha vanlig lønnsomhet for å kunne drive videre. Vi trenger ikke et journalistisk hardkjør som skaper et usunt fokus hos forbrukerne på kun priser for et meget smalt sortiment.

Hva skal man slik sett si om lederen i Aftenposten mandag 30. september under overskriften «Forbrukermakt»? Her skriver avisen: «Resultatet er at alle forhandlerledd, nær sagt uansett vare, forsyner seg maksimalt. Det finnes bare en ting som kan forandre dette. Produsentene og grossistene må få beskjed om at dette vil ikke norske forbrukere finne seg i. Forutsetninger for å kunne tjene seg rik på urimelige priser, er at varene blir solgt til forbrukere som godtar det. Det er på høy tid at norske forbrukere bruker den makten de har».

Formuleringene er slik at de ville passet godt inn i sentralplanleggingens og kommunismens beste vokabular. Utsagnet har ikke dekning i faktiske forhold innen matbransjen og særlig ikke i den konkurranseutsatte del. Det er bare i virksom konkurranse hvor forbrukerne har en reell valgmulighet enten det er mellom ulike matkjeder eller mellom ulike merkevarer, at priser og avanser blir utsatt for et press nedover til fordel for forbrukerne. Den eneste tenkelige forbrukermakten i et moderne samfunn er at forbrukerne har slik valgmulighet. For å kunne uttale seg om priser og kvaliteter innen en bransje, er det nødvendig å se på i hvilken grad konkurransen fungerer.

Stort sett har det vært vanlig å si at konkurransen på dagligvare industrisiden i Norge er virksom. Det generelle unntak er landbrukssamvirkets industri hvor det har vært politisk bestemt at den skal ha en dominerende markedsposisjon som en del av landbrukspolitikken for å sikre bøndenes inntekter ? i stor grad gjennom høyere matpriser til forbruker. Tine er eksempelvis nesten monopolist når det gjelder konsummelk og har sterkt dominerende markedsandel av produksjonen av ost til det norske marked. Konkurransesituasjonen i dagligvarehandelen er karakterisert spesielt ved at det er virksom konkurranse mellom de fire grupperingene.

nyheter