Nyheter

HSH, NHO og tungindustrisyndro

HSH og NHO er landets største arbeidsgiverorganisasjoner i privat sektor. NHO er litt større enn HSH. Til sammen er det ca 700.000 ansatte i de to organisasjonenes medlemsbedrifter.

Redaksjonen Redaksjonen

Publisert 20.03.2002 - 23:00 Sist oppdatert 20.04.2022 - 14:38

Om størrelsen ikke er så forskjellig, så er det flere andre betydelige forskjeller. Med all respekt for HSH, må det være tillatt å peke på NHO som Norges mest profesjonelle og kompetente arbeidsgiverorganisasjon. Som N.A.F.s etterfølger er NHO forvalter av et århundres kontinuerlig tradisjon som landets ledende arbeidsgiverfaglige miljø. Et miljø som har tiltrukket seg de beste arbeidsrettsjurister i flere generasjoner. NHO har også praktisk erfaring som ingen annen, etter å ha gjennomført forhandlinger, kjørt rettssaker og kjempet arbeidskonflikter siden Martin Tranmæls velmaktsdager. I tillegg til alt dette har NHO opparbeidet en solid økonomisk ryggrad i form av et «kampfond» på flere milliarder. Det gir ryggrad til å tåle en støyt om det skulle røyne på.

De tariffpolitiske utfordringene er de samme i det meste av privat næringsliv: desentralisert lønnsdannelse og markedsorientert fleksibilitet. Nyheten om at HSH og NHO innleder en prosess med sikte på sammenslåing var derfor ingen stor overraskelse, men en naturlig og logisk løsning sett fra en arbeidgiver-synsvinkel. NHO får større tyngde mens HSH blir i stand til å gi medlemmene bedre service og får fordelaktig adgang til «god økonomi».

Ut fra en næringspolitisk vurdering blir bildet mer komplisert. Med mitt utsiktspunkt i dagligvarebransjen fortoner HSH seg som en allerede svært sammensatt og til dels ustrukturert og selvmotsigende allianse. Et nylig eksempel kan være at HSH valgte å gjøre felles sak med tidligere landbruksminister Hanssen i kravet om billigere mat for å redusere grensehandelen. På tross av dette var organisasjonen mot reduksjon av matmoms, fordi man ville prioritere fjerning av investeringsavgiften. Det man skulle tro var et enkelt valg for «handelens organisasjon» var blitt vanskelig og utfallet uforståelig. Slik er livet når man må leve med, og balansere ut, intern maktkamp i store medlemsorganisasjoner. Per Borten kalte det å bære staur; en umulig oppgave om du favner for mange.

NHOs historie og tradisjon er en fordel som arbeidsgiverorganisasjon, men det er et problem for en organisasjon som skal være talsmann for gode rammebetingelser for framtidsrett næringsliv. NHOs dominerende nettverk bygger fortsatt i for stor grad på holdninger fra den industrielle gullalder i Norge. Det er fortsatt slik at det er tungindustrien som er ordentlig næringsliv. NHO må fortsatt sørge for at skipsverft og smelteverk får sine subsidier, enten via statsbudsjettet eller gjennom å påvirke prisdannelsen for kraft til industrien.

Norsk utenriksøkonomi er solid og kommer til å være det, minst i en generasjon framover, takket være olje og gass. NHO har ikke problemer med å skjønne at vi er i en postindustriell fase der gode rammevilkår for effektivitet i handel og den delen av næringslivet som er orientert mot forbrukermarkeder er langt viktigere enn tradisjonell industriproduksjon. Det bare sitter ikke i ryggmargen. Det er et utslag av det vi kan kalle «tungindustrisyndromet» i NHO. Det var i denne forbindelse interessant å legge merke til de første reaksjonene i NHO-familien på forslaget om sammenslåing: Prosessindustrien ville gå i nærmere samarbeid med Teknologibedriftene som motvekt til styrkingen av tjenestesiden som følge av HSHs inntreden.

Det er lett å forstå at Colonialgrossistenes formann, Torbjørn Johannson, er skeptisk til forslaget om sammenslåing. For handelen vil det bli en tung jobb å gjøre seg gjeldende i NHO-systemet. Det er viktig ikke å undervurdere den oppgaven dersom det blir sammenslåing. Samtidig vil kanskje en av de viktigste effektene for NHO bli økt tyngde til markedsorienterte, forbrukerorientere og framtidsrettede miljøer. Det vil gjøre det mulig å kunne komme raskere på offensiven i forhold til de næringspolitiske utfordringene i en postindustriell tid.

Selv om det for tiden er uaktuelt, finnes det et alternativ til sammenslåing. Det er å gjenopprette moderne utgaver av Norsk Arbeidsgiverforening, Industriforbundet og Norges Handelsstands Forbund. Det ville gi solid arbeidsgiverorganisering og klar næringspolitikk. Den som lever får se om «færre staur i hver bør» blir løsningen.

nyheter