Nyheter
Jordbruksoppgjøret 2004
For tredje år på rad under Samarbeidsregjeringen har jordbruksforhandlingene ført fram til en framforhandlet avtale, i år med både Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag. Jeg er glad for at jordbruksorganisasjonene har tatt ansvar og inngått avtale innenfor de ulike kryssende hensyn. Et bredt flertall i Stortinget har nettopp gitt avtalen sin tilslutning.
Årets avtale kombinerer flere viktige forhold:En inntektsutvikling for perioden 2002 til 2005 som er klart sterkere enn for andre grupperØkte muligheter for de som vil utvikle sin jordbruksbedrift, i år spesielt i melkeproduksjonen, og mer likeartede muligheter for alle organisasjonsformerØkt innsats i alternativ næringsutvikling, med økt ansvar og myndighet til lokalt og regionalt nivå, blant annet gjennom modernisering av bygdeutviklingsmidleneEn forsterket og mer målrettet miljøpolitikk, med sikrere grunnlag i WTO-avtalen
Dette har vært mulig innenfor en lavere økonomisk ramme enn fjorårets avtale. Årsakene ligger hovedsakelig i redusert realrente og økt arbeidsproduktivitet. Slik har det vært lenge. Jordbrukssektorens samlede vederlag til arbeid og kapital ? altså før det er trukket fra rente på lånt kapital og dividert på antall årsverk ? er i 2004 litt lavere nominelt enn for 10 år siden. Det er kostnadsreduksjon og økt arbeidsproduktivitet som har lagt grunnlag for inntektsøkning pr årsverk i jordbruket.Dette vil være hovedretningen også framover, i alle fall for det vi kaller volumproduksjonene, dvs. de som produserer standardiserte produkter av et visst omfang. Samtidig skal vi forsterke og målrette innsatsen for næringsutvikling og stimulere entreprenørskap, og den geografiske prioriteringen skal ligge fast. Da er det nødvendig å øke armslaget for melkeprodusentene og gi dem muligheter ? redusere begrensningene. Denne avtalen gir økt fleksibilitet for driftige brukere. I en åpnere verden er dette ikke i motstrid til målet om et omfattende og desentralisert jordbruk framover, men en forutsetning for det.
Årets jordbruksavtale innebærer minimale endringer i prisene på jordbruksråvarer, og dermed på matprisene for folk flest. Det er tatt hensyn til den konkurranseutsatte næringsmiddelindustrien.
Et av de viktigste landbrukspolitiske spørsmålene er: Hva skulle være alternativet til et slikt opplegg? Grovt anslått må overføringene om 10 år være 8-9 mrd. kroner høyere enn i dag hvis jordbruket skal kunne få en inntektsutvikling som andre grupper, uten strukturendringer. Jeg har ikke vært i nærheten av noe politisk beslutningssystem der noe slikt ville vært mulig. Jeg har registrert større optimisme i næringen de siste par årene. Noe skyldes lavere renter og bedre inntekter. Men jeg er også overbevist om at flere har sett mulighetene som er skapt gjennom landbrukspolitikken og jordbruksavtalene de siste årene. Mulighetene til å utvikle bruket sitt, til å tåle konkurransedyktige råvarepriser og en mulig renteøkning igjen, til å satse på noe nytt, til å gjøre noe som ikke faren og bestefaren gjorde. Det er utfordrende og grunnleggende godt for rekruttering av jenter og gutter med den riktige kompetansen.
Vi skal ha et aktivt jordbruk over hele landet. Et effektivt og mer mangfoldig jordbruk. Et jordbruk som tar miljøhensyn, med grunnlag i nasjonale føringer og lokale prioriteringer. Et jordbruk med bønder som har lyst og mulighet til å ta utfordringene vi ser. Det krever noen avveiinger av ulike hensyn i politikkutformingen. Årets jordbruksavtale er en del av en slik tenking.
