Når fusjon blir til oppkjøp

Vedtaket ble fattet som planlagt og var i tråd med intensjonene fra etableringen av Reitan Narvesen ASA. Det enkelte kjedeselskap skulle «ha sin egen identitet og markedsstrategi, være selvstendig og stilles overfor resultatkrav og bære sine egne kostnader». For oss som er opptatt av at markedet skal fungere godt er dette med å bære sine egne kostnader og dermed unngå kryssubsidiering svært viktig. Så langt, alt vel.

Det var i etterkant av den formelle generalforsamlingen at tumultene begynte. Odd Reitan hadde kjøpt opsjoner på vel 17% av aksjene i konsernet, 16% av Francis Sejersted i Stiftelsen Fritt Ord. I tillegg har Sparebanken Midt-Norge solgt opsjoner for 1%. Fra før eide Reitan vel 49% av selskapet, nå kontrollerer han plutselig 66,5% av selskapet.I børsmeldingen sier Reitan at «han de siste månedene har gjennomført en grundig vurdering av sin eierrolle i RNA og har konkludert med at det vil være riktig å gå over fra å være en aksjonær med kontroll over mindre enn 50% av aksjene til å bli en industriell majoritetsaksjonær med kontroll over mer enn 66% av aksjene i selskapet».

Det som i vinter ble presentert og gjennomført som en fusjon og etablering av et børsnotert selskap kan nå, få måneder etter, vise seg å bli til et rent oppkjøp av Narvesen fra Odd Reitans side.Vi har fått en debatt med etiske overtoner etter at dette ble kjent. Formann i bedriftsforsamlingen, ikke ukjente Leif Frode Onarheim, har uttalt seg kritisk. Han mener det som har skjedd er et brudd på alle intensjoner. Mange aksjonærer har gått inn på feil premisser og Onarheim selv føler seg lurt av Reitan. Han går nå av som formann.

Trygve Hegnar hadde en god kommentar til denne debatten: Han mener at det ikke kan være nytt at investorer, særlig gründere, skifter strategi under veis i en prosess. Han synes ikke at det burde komme overraskende på Onarheim som har lang erfaring fra næringslivet. Hegnar dveler imidlertid ved at Francis Sejersted, som er høyt profilert professor i historie, mangeårig formann i Den norske Nobel-komitéen og formann for den ideelle stiftelsen Fritt Ord, «har deltatt i det skjulte spillet for å sikre Reitan-familien kontroll over hele Reitan Narvesen».I skrivende stund diskuterer fagfolk om opsjonspremien på kr 1,50 pr aksje er realistisk. Noen hevder at den skulle vært tre ganger så høy. Et annet spørsmål er om det heller burde ha blitt gjort en terminavtale i stedet for opsjonsavtale. Stiftelsens interesser og risikoen i markedet kunne tilsi det. Hva var motiv og vurderinger, spørres det?

Min konklusjonen på denne debatten er at det er vanskelig å kombinere børs og katedral. I vår tid er det børsen som seirer i tilfelle konflikt mellom de to. Den prinsipielle refleksjon rundt slike ting er interessant og viktig på lang sikt. Nå er imidlertid konsekvensene av avtalene for bransjen og bransjens utvikling viktigere. Da blir det helt andre spørsmål som melder seg: Hvilken eierstruktur gir best muligheter for å sikre norsk forankring av selskapet? Hva gir best mulighet for å tiltrekke seg kapital i en ekspansjonsprosess? Hva gir størst sannsynlighet for å kunne inngå likeverdige allianser internasjonalt? Hvilke løsninger gir størst fare for oppkjøp fra store internasjonale kjeder? Det ligger et mangfold av muligheter og konsekvenser i de beslutningene som skal tas i Reitan Narvesen og rundt kjøkkenbordet i Trondheim i tiden fram til opsjonsfristen går ut 17. februar neste år. La oss håpe at de vil bidra til å styrke norsk dagligvarebransje og forankringen av innflytelse og markedskompetanse.