Ny regjering, nye muligheter

Dette danner grunnlaget for nye muligheter. Muligheter til å etablere en «total matpolitikk»; en koordinert politikk for produksjon, innenlands handel og internasjonal handel med mat. Det er opplagt at internasjonal handelspolitikk og nasjonal landbrukspolitikk må koordineres og sees under ett. Slik har det vært lenge med Gatt, Efta, EU og EØS-forhandlinger. Det nye er at konkurransepolitikken er i ferd med å bli like viktig som tradisjonell landbrukspolitikk og handelspolitikk, når vi snakker om rammebetingelser for produksjon og handel med mat.

Soria Moria-forhandlingene er i øyeblikket godt i gang. WTO, mat- og landbrukspolitikk skal ifølge en rekke politiske kommentatorer være en av de virkelig vanskelige punktene. Dagbladet, som vel står den nye regjeringen nær, skrev nylig at «Norges nåværende posisjon, som Ap har gitt støtte til, innebærer senking av tollsatsene for import av landbruksprodukter. Det betyr igjen en drastisk omlegging. Ifølge anslag kan 20- 30 prosent av norsk landbruk bli lagt ned».

Landbruket og norsk matproduksjon har vært i rivende omstilling i mange generasjoner, det er ikke noe nytt at sysselsetting i landbruket går ned. Vi har også en sterk matindustri som har levd med dynamisk omstilling. Jeg håper at den nye regjeringen ikke ser på situasjonen som et problem, en het potet, det gjelder om å ikke ta. For den nye regjeringen innebærer i realiteten muligheten for en ny start for en koordinert matpolitikk i dette landet.

WTO-forhandlingene er bare ett element. Det er riktig at avgjørelsen kan falle allerede i desember. Kina, som er vertsland for ministermøtet i Hong Kong, er nykommer i WTO og det åpne internasjonale handelssystemet fra 2001. Men landet er allerede en av stormakene i systemet og utkjemper konflikter med USA og EU på en rekke områder som tekstiler, halvledere og etterligning av patenterte og merkebeskyttede varer. Ved tidligere Gatt-/WTO-runder var det OECD-verdenen som gjorde opp seg imellom. Norges innflytelse gjennom tradisjonelle allierte, en rekke «selvstendige» nordiske land i tillegg til Østerrike, Sveits, Japan og Korea, var større før. Og det er riktig at Norge nå må finne seg i at andre land i stor grad kommer til å bestemme omstillingstakten i norsk jordbruk. Men omstilling er ikke det samme som nedbygging. Med en fornyet koordinert matpolitikk bør det være mulig å beholde og øke verdiskapningen i norsk matproduksjon og beholde mye av de positive ringvirkningene som ligger i både primærjordbruk, foredlingsindustri og produksjonen som skjer i handelsleddet.

Men for å få det til, er det viktig at det tas grep for å integrere konkurransepolitikken og håndhevelsen av konkurranseloven for bedrifter som er aktører i matmarkedet. Håndhevelsen av konkurransepolitikken er avgjørende for muligheten til å utvikle bedrifter som kan være konkurransedyktige i en åpen økonomi. Det blir viktig at det blir mulig å utvikle seg hjemme, at alle ledd i verdikjeden tar ansvar for fornyelse og at det blir balanse mellom de ulike leddene i verdikjeden.

Det er viktig å koordinere handelspolitikk, landbrukspolitikk og konkurransepolitikk. Hvert enkelt av elementene er allerede grundig utredet og forstått. Sammenhengen er imidlertid ikke like godt forstått. Den nye regjeringen bør starte der. Jeg håper den nye regjeringen ser på koordineringen av handelspolitikk, landbrukspolitikk, industripolitikk og konkurransepolitikk som en utfordring og en mulighet. Ikke som en varm potet.