Politisk strategi med departementsbriller

Familieeide Lidl hadde 1,5 prosent av det norske dagligvaredetaljmarkedet da de kastet inn håndkleet tidlig i år og solgte seg til Rema 1000. De måtte gi opp i den harde konkurransen mellom grupperingene i norsk dagligvarehandel. Mange hadde spådd at det heleide norske datterselskapet av konsernet Lidl & Schwarz ville bite seg fast, selv med tap i en rekke år, slik Aldi gjorde i Danmark i sin tid.

Men i Norge måtte de bite i gresset i et marked preget av hard priskonkurranse, kraftig modernisering av butikknettet, mange nyetableringer, ferske kjedekonsepter - herunder ekspansjon utenlands - betydelige endringer i markedsandeler, samt utvidelse av og innovasjon i sortimentet. Konsernet driver ellers i Europa rundt 8 500 butikker som i 2007 omsatte for 360 milliarder kroner. Det høye norske importvernet for landbruksprodukter bidro til at Lidl ikke fikk utnyttet sitt europeiske innkjøpspotensial.

Dagligvarehandelen i Norge er preget av ulike eierformer, som hver for seg kappes om forbrukernes gunst. Verdens rikeste person, Warren Buffet, har nylig vært på rundreise i Europa. Han karakteriserte under en studentforelesning ved den velkjente sveitsiskbaserte internasjonale business-skolen IMD, veldrevne familieeide selskaper som mesterverk, de «er som store malerier».

I Norge står slike bedrifter i sunn konkurranse med blant annet det medlemseide forbrukersamvirket i Coop-systemet. Hvor dyktig Coop er i konkurransen om markedsandeler, vil avgjøre sluttresultatet. En internasjonal sammenligning fra Credit Suisse viser at de 40 toppselskapene i USA og EU som har vesentlige familieeierinteresser, yter bedre enn gjennomsnittet i markedet.

Landbruks- og matdepartementet fremla nylig dokumentet «Smaken av Norge», Matpolitisk strategi 2008- 2010. Strategien gir grunnlaget for en mer helhetlig matpolitikk. Det heter blant annet: «Til syvende og sist er norske matprodusenter avhengig av å produsere produkter som forbruker etterspør og faktisk velger». Strukturproblemene i landbruket takles ikke, men ellers er det en dynamisk strategi.

Departementet slår fast at primærprodusentene i økende grad er avhengige av dagligvarekjedene som tilbyder av produktene. Da er det ganske betenkelig når departementet i strategidokumentet fokuserer på «den høye konsentrasjon i dagligvarehandelen», og ikke sier noe om den harde konkurransen mellom aktørene. I omtalen av forbrukerne har deres interesse for matpriser generelt fått plass nederst på stigen, og er blitt fortrengt av forbrukerinteressen for produksjonsmetode, etikk og miljø, mattrygghet, dyrevelferd og matmangfold.

Dagligvarehandelen har vist i handling at de samarbeider med primærnæringen, landbrukssamvirket og departementet. Det gjelder eksempelvis både økologisk og lokal mat. Regjeringen Stoltenberg II har som mål at 15 prosent av matproduksjon og matforbruk i Norge skal være økologisk i 2015. Med dagligvarehandelen som pådriver har etterspørselen fra forbrukerne etter slike produkter økt kraftig i 2007. Likevel er det, særlig på grunn av en nølende primærnæring, svært langt igjen til å nå målet. Omsetningen til forbruker i fjor lå godt under milliarden.

Noen vil stille spørsmål om hvor økologisk riktig målsettingen er i livsløpsperspektiv. Økologisk produksjon krever større jordbruksarealer også i Norge, men er det miljøvennlig? Vil medfølgende krav om øket jordvern hemme utbygging av veier? Norske forbrukere kjøper stort sett økologisk mat fordi de mener den er sunnere. Men det finnes intet entydig vitenskapelig belegg for å si at økologiske produkter er sunnere. Faktisk fikk nylig en av våre største matbutikker brev fra Mattilsynet om at deres markedsføring av økologisk mat som mer helsebringende er villedende og uriktig.

Departementets miljøstrategi 2008-2015 har et viktig avsnitt om reduksjon av matavfall, sløsing med mat og utnytting av verdifulle ressurser i organisk avfall. Alt tyder på et positivt og høyt prioritert fremtidig samarbeid mellom myndigheter og dagligvarebransje om dette.