Politiske avsporinger?

Andre eksempler er jern i brunost, arsenikk i vann, Kyoto-avtalen, nei til salg av røykeavvenningsmidler i dagligvarehandelen, kvinnekvotering av 20 professorater, regjeringens mål om å effektivisere offentlig sektor samtidig som den eser ut m.v.

Dyrene som skulle være menneskenes «venn», er av såkalte økonomiske grunner særlig i Storbritannia blitt slaktet og brent i uhyggelige bål som media har passet godt på å referere bredest og mest mulig malerisk om. Det er ikke egnet til å skape tillit til kjøttmaten vår eller til bondenæringen i Storbritannia. Norge, som praktisk talt ikke har noen eksport av dyr, valgte i en situasjon preget av medienes krisemaksimering og sterkt press fra Senterpartiet, primærnæringen og veterinærmiljøene å bruke sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen til å innføre et totalt importforbud på klovdyr og produkter av slike. Dermed ertet man på seg EU og eksempelvis våre finske naboer. Den finske landbruksministeren vil gjerne at de andre nordiske land snakker med hverandre før de treffer tiltak i fremtiden.

På samme måte som kugalskapen bare for noen få måneder siden, ble munn- og klovsyken gjenstand for et nesten utenkelig antall dobbeltsidige og farvesprakende reportasjer i avisene, tilsvarende i TV etc. Men å finne nøkkelen til de tiltak myndighetene valgte å gjøre, har vært nesten umulig. Kort sagt hvor stor del av besetningen kan leve normalt videre etter å ha vært smittet av munn- og klovsyke, hva er kostnaden av nedslakting av over 1 million dyr i Storbritannia i form av tapte dyr og tapt tillit til mat og bondenæring og hvorfor valgte de ikke den nederlandske taktikk med en begrenset vaksinasjon der smitten oppsto? Munn- og klovsyke er ikke noe nytt fenomen for noen av disse aktører. Det er et nok et eksempel på vanskeligheter i den politiske beslutningsprosess.

Til alt overmål har primærnæringen i Storbritannia nylig beskyldt landets største og mest effektive dagligvaregruppering, Tesco, og de andre dagligvare handelsgrupperinger for krisen i britisk landbruk. Det er en kjent angrepsvinkel også i Norge, men neppe noe smartere av den grunn på litt sikt. En foranledning i Storbritannia var det gode årsresultatet til Tesco som har tatt markedsandeler fra konkurrentene. Analytikere mener det ikke er noen dokumentasjon på at dagligvare handelsgrupperingene i Storbritannia har skodd seg på munn- og klovsykekrisen. Tvert om har innkjøpskostnadene for kjøttet gått opp mer enn butikkprisene. En årsak til primærnæringens raseri i Storbritannia har vært at statsminister Tony Blair for noen uker siden uttalte at dagligvarehandelen hadde «nakketak» på landbruket. Her var det nok en gang en politiker som utløste en prosess, og det trass i at britisk dagligvarehandel har vært under flerårig grundig studium av britiske konkurransemyndigheter og er blitt frikjent for å ta overpris. Dette burde også den norske landbruksminister merke seg. Det er nå engang slik at når det er konkurranse i en bransje, er det den beste garanti for at prisene holdes nede, i alle fall i det leddet.

Politikerne har riktignok ikke noen enkel virkelighet å ta stilling til. Som eksempel på det kan vi nevne en nylig artikkel av lederen i Norges Bondelag, Kirsten Indgjerd Værdal i Aftenposten. Hun beskriver det europeiske landbruk på følgende måte: «?. i dag preget av eimen fra bålene der tusenvis av dyrekadavre brennes for å begrense smitten av munn- og klovsyke. Alt skjer i skyggen av dioksinskandaler, svinepest og kugalskap». Dette er hennes innledning til en artikkel om rett vei til riktig landbruk. Ytterligere kommentarer er overflødige.