Risikosamfunnet og forbrukeren

Samtidig mister vi i raskt tempo kontrollen med det vi slipper løs. Av 100.000 menneskeskapte kjemikalier er det bare et fåtall som er grundig undersøkt med tanke på mulige negative helse- og miljøeffekter.

Vi som skal orientere oss som forbrukere i risikosamfunnet, står overfor flere valgmuligheter. For 50 år siden var valget enkelt; vi stolte på myndighetene, på produsentene og på kontrollen i alle ledd i verdikjeden. Noen velger fortsatt å stole på at myndighetene holder kontroll, har full oversikt over risiki og vil forby det som måtte være helse- eller miljøfarlig. Andre stoler fortsatt på at de som produserer og frambyr varer tar fullt ansvar for at varene ikke innebærer noen risiko. Men denne tilliten er gradvis svekket. Med god grunn. Det er ingen som har full oversikt lenger over de produktene vi tilbys, og langt mindre hva de inneholder. Om vi har brukbar oversikt over noen typiske kjemiske produkter, har vi svært lite kunnskap om kjemikalier i faste bearbeidede produkter og hvordan de virker på oss ? for å nevne ett eksempel. I et stadig åpent internasjonalt marked for mat, har importkontrollen blitt en nesten ren dokumentkontroll. Det er ikke tid eller ressurser til å teste varer for bakterier, sprøytemidler eller andre forurensinger før de slippes på markedet. Produsentene tilbyr og handelen velger produkter ut fra funksjon og pris. Altfor ofte overstyres hensynet til helse- og miljø.

Beck snakker også om en post-opplysningstid. Troen på den tradisjonelle empiriske vitenskapen er svekket. Det ikke lenger gitt at vitenskapen kan favne og forklare hele virkeligheten eller avdekke den fulle sannheten. Mange har erfart at alternativ terapi, som vitenskapen avviser som humbug, likevel virker for dem. De bastante kunnskapsmonopolene faller, og ikke bare i helsevesenet. Dermed vet stadig flere av dagens forbrukere at de må stole på sin egen risikovurdering. De kan surfe rundt i informasjonsflommen og finne de autoritetene de selv ønsker å lytte til. All verdens Fedoner er bare et tastetrykk unna. Tabloidenes servicejournalister er mer enn rede til å formidle sjokkerende avsløringer så vel som gode tips og råd. Vi frykter sykdom, alderdom, impotens, fedme, ulykker og død som aldri før i historien. Ikke sjelden braker de ulike autoritetene, gjerne myndighetene, pressgrupper og profeter, sammen i mediene med råd som står i motstrid til hverandre. Ikke sjelden taper myndighetene ytterligere tillit gjennom slike konflikter og Fedon selger mer brød.I dette spillet er det en grunnleggende konflikt det viktig å være klar over: Konflikten mellom helsemyndighetenes risikoforståelse og forståelsen av risiko hos miljømyndighetene og i miljøorganisasjonene. Det er nemlig særlig problematisk når autoriteter på disse områdene braker sammen og æreskjeller hverandre for uvitenskapelighet.

Tradisjonelt har legevitenskapen stilt svært strenge krav til empiri. Først når en sammenheng mellom et produkt og helsevirkninger er tilstrekkelig vitenskapelig bevist er det på tide å reagere. Så lenge det ikke er bevist at noe er farlig, er det ufarlig. Vekten i forskning ligger på enkeltstoffer i enkeltprodukter og akseptabel eksponering for dette stoffet. Det forskes lite på hvordan ulike stoffer virker sammen i kroppen eller hvor mye vi får i oss av stoffer med lik virkningsmekanisme. Helsesiden er dessuten mer opptatt av akutte helsevirkninger som allergi, enn langsiktige skader som for eksempel skyldes hormonhermende stoffer. I altfor stor grad har det vært forsket isolert på mennesket som om vi befant utenfor naturen.

I miljøbevegelsen arbeider vi ut fra en nokså forskjellig tankegang. Vi ser mennesket som natur, som et dyr. Vi erkjenner at alt vi slipper løs i naturen før eller siden kommer tilbake til mennesket ? i lufta vi puster, vannet vi drikker og maten vi spiser. Alt som er potensielt miljøskadelig, skader også mennesket. For oss gjelder føre-var-prinsippet: Er det vitenskapelig begrunnet mistanke om at et stoff kan være miljø- eller helseskadelig, må vi advare forbrukeren, produsentene må presses til å utfase stoffet og myndighetene må anmodes om å vurdere forbud. Vi ser stadig større risiko knyttet samvirkning mellom ulike stoffer, mer enn enkeltstoffer hver for seg, og mener at risikovurderinger må ta hensyn til stoffer vi får fra ulike kilder kan forsterke hverandre og øke for eksempel kreftrisikoen dramatisk.

Budskapet til dem som driver handel i risikosamfunnet gir seg kanskje selv: I risikosamfunnet holder det ikke å vise til at produktet ikke er forbudt. Forbrukeren stoler ikke uten videre på verken på merkevaren eller myndighetene. I risikosamfunnet må handelen selv lytte til ulike autoriteter, ta ansvar for det som selges og foreta egne risikovurderinger, hvis handelen skal beholde forbrukerens tillit.