Utredning av kjedemakt?

Bondelaget var det fremste eksemplet på en maktfullkommen organisasjon med full kontroll over beslutningsprosessene i sin sektor. Det at Bondelaget nå vil ha en ny maktutredning som skal konsentrere seg om matmarkedet er et symptom på at mye har skjedd siden den gang. Willoch, Øyangen, Reitan og Hagen er navn som kan knyttes til forandringene. Bondelaget har vel fortsatt stor makt, men Værdals utspill er et symptom på at den relativt sett er svekket. Det er vanligvis avmakten, ikke makten, som ber om offentlig gransking av maktforholdene.

Det er riktig som Bondelagslederen sier, i 1991 hadde ingen kjøpmann mer enn 10% markedsandel. I dag deler fire kjeder markedet mellom seg. Fra en situasjon der ingen har mer enn 10% kan vi nå si at ingen har mindre enn 16%.

Vi har over en lang periode hatt maktoverføring i favør av kjedene på bekostning av både forbrukere, bønder og industri. Det er klart at de fire kjedenes makt over det som skjer i bransjen er formidabel, men det er også klart at det er sterk konkurranse mellom dem. Det er ikke uten videre mulig å hevde at noen av disse aktørene misbruker sin makt i stor stil. Den relevante spørsmålsstillingen blir mer hvorvidt markedet fungerer godt. Når man stiller spørsmålet slik er det mulig å være mer konkret.

De mest framgangsrike kjedene har fokusert ensidig på pris og har lagt smalt sortiment til grunn for å kunne redusere kostnader maksimalt. Det er ikke galt å satse på pris og kostnadsreduksjoner. Kjernen i dagligvarebransjens mål og mening er, imidlertid, å levere varer med høy og riktig kvalitet, som gir forbrukeren valgfrihet og tilgjengelighet og et tilbud som utvikles i takt med moderne livsstiler og behov. Det er dette som blir skadelidende når billig-strategier kombineres med sterk kjedemakt. Billigbutikker med dårlig utvalg har for sterk dominans i forhold til at Norge er et rikt land med en befolkning som er godt utdannet, verdensvant og med høye krav til livskvalitet. Vi tror ikke dagens struktur alene skyldes forbrukerens valg, men at det også har noe med hvordan konkurransen i markedet fungerer.

Poenget er effekten av summen av de beslutninger som blir tatt i bransjen. For et par år siden skrev konkurransetilsynet at forutsetningen for «stabilt, stilltiende prissamarbeid» kunne være til stede. I en situasjon hvor strukturen i markedet ligner på et oligopol, er det klart at markedsmekanismen kan ta skade. Særlig dersom en aktør får rollen som pris- eller adferdsleder. Den rollen som f.eks VG har tatt på seg som prispoliti i bransjen har bidratt til å svekke markedsmekanismen. Når prisene på noen utvalgte varer blir overfokusert vil disse presses på en kunstig måte og inntjeningsbehovet vil slå ut på andre varer uavhengig av grunnleggende kostnads- og markedsforhold.

Prisdannelse er et interessant tema, men det er også sortiment- og kategoriutvikling. Det er klart at bestselgere er mer interessante lønnsomhetsmessig enn kantsortiment og nye produkter. Det blir ekstra høy terskel for å nå fram med nye produkter i et marked som det norske, når markedet er dominert av smalsortimentskjeder. Produktene må ut i markedet for å testes for å kunne bevise sin berettigelse.

Jeg tror f eks at handelens bruk av «trafikkbyggere», dvs praksisen med å selge utvalgte produkter med tap over tid for å trekke forbrukere til butikken er et problem. Dette er med på å stenge for nye produkter i kategorien og gjøre den statisk. Mange land har forbud mot salg med tap over tid. Det er en problemstilling vi bør drøfte også her i landet. Salg med tap er i alle fall ikke god forretningsskikk og bidrar ikke til at markedet fungerer godt i samfunnsøkonomisk forstand.

Kirsten Indgjerd Værdal er i sitt utspill opptatt av at flere av kjedene er internasjonalt eid og dermed ikke styrt fra Norge. Det er klart at Aholds eierskap i Ica/Hakon er en realitet. Coop Norden er foreløpig under etablering, men vil antagelig gjøre seg gjeldende etter hvert. Men det er klart at alle de fire kjedenes markedsadferd i dag er styrt fra Norge. Også i vårt land gjelder det at «All business is local». Det er slett ikke opplagt at utenlandskhet og norskhet blir avgjørende for beslutningene som tas. Poenget er selvfølgelig at det er krefter i markedet som driver utviklingen.

Kravet om en offentlig utredning av makt i dagligvaresektoren er interessant som en markering. Det er imidlertid markedskrefter og konkurranseforhold som trenger utredning og synliggjøring. Da vil tanken om en maktutredning i den sosialdemokratiske tradisjon fra 70-tallet bli feil og virke mot sin hensikt. Hvis da ikke hensikten er å legge grunnlaget for å føre omsetning og produksjon av mat tilbake til politikken og reversere den markedsorienterte utviklingen som har foregått. Jeg regner med at det ikke er tilfellet. Bondelagets leder innser også at vi kan takke markedet for at tilbudet til det norske folk er langt bedre i dag enn på 70-tallet, både når det gjelder sortiment, kvalitet og pris.