Vrøvl om WTO?

Det er slike påstander som har fått Norges Bondelag til å utarbeide rapporten «Bøndene, milliardærene og verdenshandelen». Desken i Aftenposten valgte den litt pikante overskriften «Vrøvl om bønder» for å fange lesernes oppmerksomhet.

I rapporten har Bondelaget lagt vekt på Brasil, som er hovedaktør i G20. Det er en gruppe land i WTO som krever sterkt reduserte tollsatser og produksjonsstøtte. Brasil er et førende land i denne forhandlingsgruppe. OECD har utgitt en rapport: «Review of Agricultural Policies - Brazil». Lederen for OECDs avdeling for mat, jordbruk og fiske, Stefan Tangerman sier til Dagens Næringsliv «Det er ganske ironisk at Brasil-rapporten brukes som et argument for proteksjonisme i jordbruket. Det er den motsatte filosofien hele rapporten er skrevet i. Alle tjener på å bygge ned subsidiene og handelsbarrierene innenfor jordbruket. Å hevde det motsatte er ganske enkelt galt». Men for Bondelaget er det alltid greit å ha noen milliardærer å skylde på.

Norsk utenrikspolitisk institutt avholdt nylig i Oslo et seminar om WTO, landbruk og utviklingsland. Hovedforedragsholder var Verdensbankens sjeføkonom Kym Anderson. Han har nylig, med Verdensbanken som en av forleggerne, utgitt en bok: «Agricultural Trade Reform and the Doha Developement Agenda». Denne gir en meget solid analyse av fordeler og ulemper for diverse typer uland. Analysen er basert på den rammeavtalen som alle WTO-landene var enige om sommeren 2004 og som ligger til grunn for nåværende forhandlinger. Utfra denne boken og foredraget han holdt på Nupi, er det tydelig at det foreligger grundig dokumentasjon om gevinstpotensiale ikke minst for de minst utviklede land ved å få på plass en WTO-avtale. Tidsperspektivet er at når en endelig WTO-avtale er vedtatt, eksempelvis i 2006, vil det ta

rundt 10 år å gjennomføre avtalen fullt ut i land med ulike økonomiske forhold. På den tiden vil verden ha forandret seg mye, bl.a. ved sterkere dominans fra land som Kina, India og Brasil mens Europas og USAs rolle har skrumpet inn. Mike Moore synes å ha ganske klar støtte fra både OECD og Verdensbanken, så da blir det jo vanskelig å få tiltro til milliardærargumentet.

EU har gjort en god del for å tilpasse seg den nye virkelighet som kommer. Fischler-reformen av 2003 i EUs landbrukspolitikk hadde som hovedresultat at landbruksstøtten ble «frikoblet» fra det bonden i EU produserer av landbruksvarer. Dette ble gjort via etableringen av «Single Farm Payment» (utbetalt for første gang i 2005) som i prinsippet er basert på hva bonden historisk har mottatt av direkte landbruksstøtte. Men pengene skal betales til bonden uavhengig av produksjonsbeslutninger og betales ut også hvis bonden velger ikke å produsere noe. Til gjengjeld for pengene, må bonden overholde visse grunnleggende miljøkriteria og kriteria for vedlikehold av kulturlandskapet. Oversatt til norsk virkelighet ville dette bety at Norge kunne føre en landbrukspolitikk som innebar opprettholdelse av gårdsbruk over hele landet gjennom direkte støtte også til bønder som velger ikke å produsere noe, men vil bo videre på bruket og overholde myndighetsfastsatte krav til miljø og landskapspleie. Mer av norsk landbruksproduksjon kunne i så fall kanaliseres til områder nærmere fabrikkene uten at det ville gå på bekostning av bosettingen i distriktene. Dette kunne også tenkes å gi ytterligere rom for norsk satsing på nisjeprodukter samtidig som volumproduksjonen ble forbedret.

Norge må tenke konstruktivt i WTO utfra total interesseavveining, herunder godta å redusere mye av de ca. 250% «luft» som er i eksempelvis storfekjøttollen i dag. Ministermøtet i Hong Kong 13. - 18.12 vil bringe oss alle videre fremover.