Nyheter
Sur tone i bransjen
Høstens forhandlinger mellom kjeder og leverandører er alltid harde. Det bør de være ? både kunder, ansatte og eiere er tjent med best mulig avtaler, og det er store summer det dreier seg om.
Men i år har tonen vært usedvanlig sur og retorikken tøffere enn vanlig. Det brøt løs for alvor etter at Sverre Leiro la frem tall for hvordan norske kjeder betaler mer enn internasjonale konkurrenter for de samme varene. Etter presentasjonen hans på DLFs høstmøte har det gått mer enn én kule varmt fra både handel og leverandører. Når folk fra begge sider av bordet møtes utenfor forhandlingene, hender det at det dukker opp holdninger vi ikke er vant til å se i en bransje av normalt omgjengelige og positive mennesker. Forhandlingsmotparten baksnakkes av folk fra både handelen og leverandørene, og vi har til og med opplevd at mennesker som til daglig arbeider på hver sin side av forhandlingsbordet, helst ikke vil snakke sammen i det hele tatt.
Kanskje ville det vært en fordel for bransjen om argumentene i forhandlingene hadde vært holdt utenfor avisspaltene. Men dagligvarer er godt stoff i pressen, og i dagens samfunn vil det alltid være fristende å forsøke å få opinionen på sin side. Fullt hemmelighold lar seg ikke gjennomføre. Det er helt legitimt å ikke like det, men det er lite annet å gjøre enn å tilpasse seg.Det som er svært trist, er at aktørene i bransjen ikke snakker sammen på høflig vis, og at klimaet i forhandlingene kan forsure miljøet i lang tid etterpå. Kjedene og leverandørene er avhengige av å kunne samarbeide konstruktivt. Hvis de fortsetter å sitte på hver sin tue og krangle mer eller mindre åpenlyst, blir det heller ikke lett å samarbeide om gode lanseringer, kampanjer og andre tiltak for å gjøre norske butikker til et bedre sted å være for kunden.
«Det som er svært trist, er at aktørene i bransjen ikke snakker sammen på høflig vis, og at klimaet i forhandlingene kan forsure miljøet i lang tid etterpå.»
