Nyheter
Åpenhet i dagligvaremarkedet
Det har i lengre tid vært en debatt knyttet til åpenhet rundt typer av avtaler i dagligvarehandelen. Jeg har fremmet et forslag i Stortinget om kontroll og opplysningsplikt for viktige aktører i markedet som det har blitt rettet kritikk mot blant annet med den begrunnelse at man blir nødt til å avsløre forretningshemmligheter.
Dette er selvfølgelig ikke riktig. Jeg finner det derfor nødvendig å komme med noen presiseringer i sakens anledning.
Fremskrittspartiets lovforslag som skal gi større åpenhet i dagligvaremarkedets bonussystemer, gjelder verken «alle aktører» eller «alle avtaler». Derimot vil «viktige aktører» måtte rapportere til Konkurransetilsynet. Dersom tilsynet finner konkurransehemmende elementer av allmenn interesse, kan tilsynet offentliggjøre disse. Først da får eventuellt «alle» som ønsker det innsyn. Det er ingen aktuell problemstilling at konkurransedirektøren skal misbruke en slik bestemmelse og offentligjøre informasjon som vil svekke konkurransen. Såpass tillit må vi ha til lovens vokter. En ny bestemmelse i konkurranseloven vil gi tilsynet mulighet til å gripe inn for å bedre konkurransen, fordi den har som formål å identifisere og forhindre mulig misbruk av markedsmakt.
Hvem som er «viktige aktører» vil Konkurransetilsynet måtte definere, men det er viktig at dette vil favne videre enn begrepet «dominerende aktører», som utløser konkurranselovens forbudsbestemmelser. Rapporteringsplikten skal åpne for informasjon og kunnskap om potensielt konkurranseskadelig markedsadferd, og bør gjelde også de som står på terskelen til å være dominerende etter lovens bokstav, og uten at tilsynet må bruke store ressurser på å dokumentere det strenge begrepet dominans.
Hvilke opplysninger som vil være av «allmenn interesse» er neste definisjonsspørsmål. Det må tilsynet ta konkret stilling til før eventuell offentliggjøring. Hovedpoenget med rapporteringsplikten er at Konkurransetilsynet selv får fullt innsyn. At både viktige dagligvarekjeder og viktige leverandører får rapporteringsplikt, skyldes at dette gir langt bedre incitament til å fremlegge all relevant informasjon.En viktig side ved dette er at konkurransetilsynet skal slippe å bruke store ressurser til «etterforskningsarbeid». Det skjer i dag, f.eks når tilsynet må aktivt ut og hente informasjon om hva de store landbrukssamvirkene foretar seg. Dagligvarekjedene bør ikke være uvillige til å bidra gjennom egen rapporteringsplikt, for å fremme konkurranse på like vilkår i dette markedet.Angell og andre gir uttrykk for å være opptatt av åpenhet: Også temaet «eventuell offentlighet» må vurderes i lys av at åpenhet både har et kontrollaspekt og et byråkratiaspekt. Andre markedsaktører med kommersiell kompetanse vil lettere kunne se konkurranseskadelige konsekvenser av spesielle avtaleforhold. Dersom Konkurransetilsynet ved sin kontroll finner betingelser som det er sannsynlig at vil kunne misbrukes til f.eks å etablere eksklusivitetslignende tilstander i dagligvarehandelen, kan offentligjøring være et ledd i den videre evalueringen av om slike vilkår er konkurranseskadlige. Det vil være mer effektivt enn om byråkratene alene må vurdere hvordan slike elementer fungerer i praksis.
Kontrollen blir rett og slett bedre når alle markedsaktører, som har kommersiell kompetanse, i spesielle situasjoner kan få se potensielt konkurransehemmende og eksklusivitetslignende betingelser og vilkår. Samtidig vil en slik «involvering» fra markedsaktørene gi grunnlag for et mindre byråkrati til å overvåke eller kontrollere. En balansert kombinasjon av åpenhet (inkl. offentlighet) og kontroll er derfor fornuftig ut fra begge dimensjoner.
