En smule innsikt fra en kunnsk

Matprodusentene står overfor to grunnleggende alternativer: Enten kan de stå på for å få norsk og lokalprodusert mat ut i butikk, eller satse på egne og alternative salgskanaler. De må selv legge sine markedsstrategier. Vi kan ha synspunkt på hva forbrukerne og miljøet er best tjent med.For oss er det viktigste at forbrukerne får tilgang til lokalprodusert mat. Når maten kjøpes lokalt betyr det mindre transport og medfører derfor mindre forbruk av energi og reduserte utslipp av klimagasser. Kortere transport betyr også mindre sjanse for spredning av sykdommer og skadeinsekter. Det blir lettere å holde maten fersk ? og mindre behov for kjemisk konservering. Kort vei til produsenten gjør dessuten at det er lett for forbrukeren å nå fram med en klage, hvis maten ikke har bra nok kvalitet.

Dette handler på ingen måte om «Gardsmat» , økologisk eller annen «Nisjemat» aleine. Det handler like mye om de små bakeriene, mineralvannsfabrikken, fiskeforedlinga o.s.v. Spørsmålet er: Skal vi ha (opprettholde, utvikle) en lokal, småskala matproduksjon i Norge? Eller skal vi la oss avspise med standard bulkmat fra billigkjedenes sortimenter?

Strukturrasjonaliseringen innen landbrukssamvirket og bulkregimet i dagligvarehandelen har for lengst gått for langt og er nå i ferd med å ende i det meningsløse. Det strider mot sunn fornuft at en billigbutikk på Møre skal få brød tilkjørt fra et sentralbakeri på Østlandet, mens bakeren i bygda (som baker det brødet folk vil ha) må legge ned. Kjøtt, grønnsaker, melkeprodukter, egg og fisk kjøres også rundt i en vanvittig transportkarusell. Alt dette for å tilfredstille kjedenes krav om store volum. Galskapen gir et fullstendig uforsvarlig miljøregnskap og vi kunder blir avspist med de samme kjedelige volumvarene ? samme hvor vi handler.

Miljøheimevernet bidrar gjerne til å legge forholdene til rette for salg gjennom alternative kanaler. Gardsmaten har sitt segment. «Farmers market» er sikkert en god idé ? det også. Økologiske bruk må gjerne selge direkte til forbruker gjennom innkjøpslag eller på Internett. Det er forståelig at de mange produsentene som ikke kan møte kravet om store volumer, er i ferd med å gi opp og velger å satse på sine egne salgskanaler. Noen forbrukere er så oppgitt over kjedenes sortiment at de heller tar turen til et gårdsutsalg der de kan få kvalitetsvarer. Men forbrukere flest kommer fortsatt til å kjøpe maten sin i butikken. Derfor kjører vi kampanjen vår på to hjul. Svært mange småprodusenter har også forstått at de må få varene ut i butikk.Det må sies å være en fallitterklæring for dagligvarehandelen dersom butikkene ikke kan tilby sine kunder lokalproduserte matvarer ? enten det gjelder frukt og grønt, egg, kjøtt og fisk, brødvarer eller andre bearbeidede matprodukter fra småprodusenter. Det er kjedene som har nøkkelen. Ingen land i Europa har sterkere kjededominans innenfor dagligvarer enn Norge. Derfor har vi også Europas desidert kjedeligste matbutikker. Når kjedene kun selger billig industrimat, og nesten ikke gjør lokale innkjøp overhodet, står de i fare for å undergrave forutsetningene for matproduksjon i Norge. Det er alvorlig for mange lokalsamfunn og for landet.

Snart kommer Lidl, og de er råere enn noen andre på bulkomsetning. Da får vi håpe at tida er inne til å tenke nytt hos Coop eller på Lade Gård, følge med i trender og lytte til forbrukerne. Vi er ikke fornøyd. Vi vil ha høyere kvalitet, mer variasjon og mer både av god tradisjonsmat og spennende nye produkter. Og vi vil vite hvor maten kommer fra. 2 av 3 velger hovedbutikk ut fra andre kriterier enn pris, i følge MMI. Mat er mye mer enn billige proteiner og karbohydrater. Maten er opplevelser. Maten er historier om oss selv og hvem vi vil være. Vår egen undersøkelse tyder på at de fleste butikksjefer av en eller annen grunn unngår å gjøre lokale innkjøp. I mange tilfeller er de pålagt av kjeden å kjøpe inn alt fra grossister og sentrale leverandører. I andre tilfeller har de også lov til å bygge en del av sortimentet på lokale leveranser, men gjør det likevel ikke. Et minstekrav er at kjedene nå etablerer en dialog med produsentmiljøene og legger til rette for lokale innkjøp der det finnes lokale leverandører.