Et rop etter ulv

Journalisten hadde utarbeidet følgende ingress «Norge har verdensrekorden i dårlig utvalg. Og det er mulig å senke prisnivået på dagligvarer med ytterligere ensretting og kjedeligere varer». Dette skulle vise seg å være innledningen til et debattinnlegg av adm. direktør Bjørn Eidem i Dagligvareleverandørenes Forening (DLF). En så skjev fremstilling ville Manshaus ha anstrengt seg mye for å unngå.I selve artikkelen formelig ropes det etter myndighetsinngrep ved å gjenta et forslag om at norske myndigheter bør vurdere å forby salg av matvarer med tap. I argumentasjonen for dette er det flere ganger fra samme hold blitt vist til at Frankrike har slike bestemmelser, men uten å nevne de uheldige erfaringene med det franske forbud.

I Frankrike som hos oss er endel store industriforetak og multinasjonale selskaper dominerende leverandører til supermarkedene av en rekke varegrupper, mens det er små og middelsstore bedrifter som stort sett produserer for handelens egne merker. Ifølge økonomi- og finansminister Sarkozy får disse dårligere eksponering og fremheving enn merkene til de største industribedriftene. Myndighetene vil gripe inn og redusere finansielle fordeler til slike store industribedrifter som selger et bredt sortiment i butikken. Det ville neppe Eidem satt pris på hos oss.

Det er ikke lenger siden enn 16.september at MenyChampion åpnet på Vollebekk i Oslo med sine ca. 14000 artikler. Da Konkurransetilsynet for i overkant av to år siden i forberedende dokumentasjon for Stortinget redegjorde for konkurransesituasjonen i dagligvarehandelen, viste de til at flere grupperinger i dagligvarehandelen i Norge har butikkonsepter som prioriterer kvalitet og mangfold fremfor kun lave priser. Dette er åpenbart for norske forbrukere som handler i slike butikker. I denne valgfrihet ligger sikkert en hovedårsak til at dagligvarehandelen kom best ut i forbrukertillit av 14 norske bransjer i MMIs undersøkelse om forbrukerpolitiske holdninger høsten 2003. Konkurransetilsynet hevdet videre at lavprisbutikkenes sterke gjennomslagskraft i dagligvaremarkedet i Norge kan tyde på at mange forbrukere legger mer vekt på lave priser enn bredt sortiment. Lavpris står for over halvparten av omsetningen til forbruker. Hvem er det som særlig eksponeres i disse butikker med begrenset hylleplass ? svaret er industriens nr. 1 merkevarer, dvs hovedtyngden av DLF-medlemmene. Skulle det være slik at det er disse som alt i alt tjener mest på «ensretting og kjedelige varer»?

Idag har Norge en relativt sett svært liten andel av dagligvarehandelens egne merker. Husk noen av fordelene ved slike merker ? de kan tilpasses lokale/nasjonale forbrukere enklere enn merker fra multinasjonale industriselskaper både i smak og stilfull emballasjedesign, reklamebransjen mener i økende grad at forbrukerne nås aller best i butikken, dagligvarehandelen får i sin direktekontakt mye informasjon om hvordan forbrukerne tenker og handler. Disse merkene kan selges rimeligere fordi de ikke bruker store summer på reklame i nasjonale media. Merkene fra middels og mindre bedrifter som produserer for handelen må ha sin rettmessige plass i hyllene.Det er positivt at de nordiske konkurransetilsynene har nedsatt en arbeidsgruppe som over ca. ett år fremover skal se på markedskonsentrasjon i de ulike leddene i matbransjen, etableringsbarrierer, vertikal integrasjon og offentlige reguleringer. Gruppen skal komme med forslag med sikte på å bedre konkurransen og skape høyere effektivitet og større produktivitet.