Forbruker, marked og makt

Konkurranse på like vilkår skal også bidra til at det er de virksomheter som følger samfunnets spilleregler, som overlever. Dette er også i næringslivets interesse på lang sikt. Krevende kunder med makt, gir bedre bedrifter. Det øker konkurranseevnen, hvis ikke alle gjør det samme. Det gjør de neppe.

Erfaringen fra forbrukerarbeid i mange land, på ulike utviklingsnivåer er relativt entydige. Markedet eller systemet virker best sett med forbrukerøyne, når vi har et sett av:markedsregler og tilsyn, kjøpsregler kombinert med vegledning og klageordninger som gir balanse mellom forbrukerinteresser og næringsinteresser. Samtidig må vi som forbrukere ha informasjon om pris, kvalitet, tilgjengelighet, rettigheter, markeder, osv Folkeopplysning og åpenhet i markeder og politiske prosesser blir derfor viktige elementer i forbrukerpolitikken.

I tillegg kommer :? at forbrukerme har valg eller at det er konkurranse (der det ligger til rette for det)? at forbrukerne må ha representasjon (der beslutninger fattes)? at forbrukeren har rett til å si sin mening ( slik at den kommer tilsyne i offentlig debatt). Med andre ord: systemet fungerer best når myndighetene tenker system

I den globale verden er det ikke mye samarbeid om spilleregler eller markedsregler som har forbrukerinteresser som utgangspunkt. Det er heller ingen som fører tilsyn i fellesskap. Vi har ikke felles kjøpsregler og vi har ikke internasjonale klageordninger, selvom man i EØS-området beveger seg i en slik retning.

I Norge har vi i stor grad både markedsregler med tilsyn og kjøpsregler med veiledning/ klagebehandling, med ett viktig unntak. I offentlig sektor har vi praktisk talt ingen «kjøpsrettigheter» når tjenesten ikke holder mål. Vi har også i svært begrenset grad en klagebehandling med et slikt utgangspunkt. Årsaken synes å ligge i at varer og tjenester som betales over skattseddelen tilligger borgersfæren og ikke forbrukersfæren.Så fort man endrer organisering på offentlig side vil tjenesten kunne falle innenfor den tradisjonelle kjøpsrettslige/kontraktsrettslige tenkningen. Først når offentlig virksomhet organiseres som selskaper, konkurranseutsettes eller privatiseres, vil forbrukerne kunne få de rettigheter de har i de fleste private markeder. Så lenge virksomheten fotsetter å være betalt over skattseddelen og offentlig drevet, stiller man svakere. Forvaltningsjurister har i 25 år forsøkt å forklare meg hvorfor det må være slik. Jeg har ennå ikke skjønt det. Ser man på dagens offentlige debatt ser det ut som om resten av folket ikke har forstått et heller. Vi aksepterer det ikke. Vi forstår ikke at offentlige tjensteytere, som vi er med og styrer som borgere, skal bære våre vanskeligste motparter. For meg er løsningen enkel. Folket har rett. Forvaltningen tar feil

Når vi skjærer til beinet dreier forbrukerpolitikken seg om to begreper, makt og risiko. Hvem har makt til å sette spillereglene og hvem skal bære risikoen for at noe ikke går som forutsatt. Makten er ikke jevnt fordelt. Det samme gjelder evnen til å bære risiko. Vi vet det alle i vårt daglige forbrukerliv Et brev fra banken om endringer i lånerente på grunn av Norges Bank og andre forhold som ligger utenfor bankens kontroll, har en annen virkning enn om vi skulle skrive til banken og si at «på grunn av sykdom, Norges Bank og andre forhold utenfor min kontroll har jeg ikke lenger råd til å betale mer enn kr 3000,- pr måned, og jeg vil gjøre det heretter.»Vi vet at risiko for feil reduseres når ansvar plasseres hos dem som kan påvirke risikoen for feil og misbruk. Betalingsformidlingssystemet blir sikrest når de som driver systemet har ansvar for feil. Vi vet at det blir færre av de feil som synes og som koster penger. Vi vet at forbedringer skjer når den som har ansvar risikerer noe:at kunder går et annet sted,at konkurrenter har et bedre tilbud,at feil synes og koster penger.

I et slikt perspektiv er lovgivning som styrker forbrukernes posisjon et viktig element i samfunnets kvalitetssikring. Jeg skulle ønske at tilbyderne av varer og tjenester innså dett i større grad enn idag. Også er det jo enkelt. Lovgivning som regulerer rettigheter og plikter betyr jo at man som kunde og leverandør ikke behøver å sitte i kontraktsforhandlinger hele tiden. Det må jo være det mest effektive forenklingstiltak myndigheter kan innføre.