Frambud i bakvendtland

Tenk deg følgende eksperiment: En dagligvarebutikk gjennomfører detaljert registrering av salget av alle varer over en måned. Så stenger butikken i to dager og bytter fullstendig om på vareplassering og volum. De beste produktene ut fra miljøhensyn (og/eller hensyn til etikk eller dyrevelferd) kjøpes inn i stort og plasseres lettest tilgjengelig. Dagens billige volumprodukter skyves i bakgrunnen og frambys i småvolum. Så gjenåpner butikken og registrerer salget den neste måneden.

Jeg tror på kjempeøkning i salget av de beste alternativene ? og kraftig nedgang i salget av dagens markedsledere. Jeg vil gjerne bevise det. Derfor er dette en våt drøm jeg bærer på. Jeg vet at bransjen neppe ønsker seg slike beviser, men tar utgangspunkt i sangteksten: «? for i bakvendtland, der kan alt gå an».

Vi kunder vet at det ikke er tilfeldig hvilke varer som framstår som hovedprodukter i hver varekategori. De varene vi skal kjøpe er dessuten plassert langs den gangruta de fleste velger, i øyehøyde. Impulskjøpvarer nærmest kassa. Nødvendighetsartikler innerst i butikken. Bevegelsesmønstre og atferd er sikkert kartlagt i minste detalj. Vi vet at vi blir manipulert til å kjøpe det butikken helst vil selge.

Andre har altså gjort noen valg på vegne av oss kunder. Og det hadde vært helt greit det, dersom vi kunne stole på at handelen har valgt å framheve de aller beste produktene: De produktene som ikke inneholder unødvendige og helseskadelige stoffer. De produktene som er minst miljøbelastende i produksjon, i bruk og som avfall. Eller: De produktene som ikke er billige fordi arbeiderne blir grovt utnyttet og underbetalt.

Men dette er bakvendtland, og her er det slett ikke alltid de beste produktene som frambys (ikke alltid de billigste heller, forresten). Det ser ut til å være helt andre mekanismer som ligger bak sortimentet. Særlig i lavpriskjedene er det nesten umulig å få et nytt og bedre produkt inn i hyllene. Det er ingen åpning for nye miljøprodukter, så sant innovasjonen ikke er kontrollert av en storleverandør eller bærer et kjent varemerke. Lokale Petter Smart?er og småskalaprodusenter har minimale sjanser. Er det tillatt å spørre seg om leverandørene har eksklusive avtaler? En undersøkelse vi har gjort tyder i alle fall på at de fleste butikksjefer ikke har mulighet til å gjøre egne innkjøp, eller ikke selv tror at de har det.

Butikksjefen bestemmer ikke over frambudet heller ? i bakvendtland. Stadig oftere, ser det ut til, er det ikke kjedene en gang, men leverandøren, som bestemmer hylleplassering. Agenter fra leverandører gjør sågar jobben i butikken selv.

Min hypotese deles altså av flere: Kontroll over frambudet er avgjørende for salget. Slik kontroll må følgelig ha en pris ? en høy pris. Dersom det er korrekt observert at handelen har gitt fra seg stadig mer av denne kontrollen til leverandørindustrien, hva har handelen i så fall fått igjen for det? Hvordan er dagligvarebransjens leverandøravtaler strukturert? Hvilke ytelser og motytelser er avtalt? Hvordan er pengestrømmen knyttet til disse avtalene? Etter vårt syn er dette en sak Konkurransetilsynet bør ta tak i på generelt grunnlag. Derfor har vi bedt tilsynet om å kartlegge leverandøravtalene i dagligvarehandelen.

Når hele dagligvarehandelen kontrolleres av fire grupper, og dersom de har hemmelige og eksklusive avtaler med et fåtall leverandører, hvor blir det av konkurransen? Da er det vel åpenbart at det ikke er etterspørselen som styrer markedet, men først og fremst frambudet.