Gammel medisin til nye utfordringer

Vi vil norsk landbruk vel. Mange bønder er svært fremtidsrettede. Det ligger i den gode bondens natur å tenke langsiktig, og mange innser at det må en endring til.

Denne regjeringen gir tidenes største jordbruksoppgjør hvert år. Problemet er at de gir gammel medisin til nye utfordringer. Fra vårt ståsted ser virkeligheten annerledes ut enn det som fremkommer i jordbruksforhandlingene. Forbrukerne, og dermed også norsk dagligvarehandel, vil ha flere valgmuligheter. Politikere åpner markeder gjennom handelsavtaler. Globaliseringen drives som følge av enkeltmenneskers valg.

Vi vil norsk landbruk vel, men vårt virkelighetsbilde roper på behovet for endring.

Sannsynligvis vil det være nødvendig fremover å skille mellom en strategi for fellesgodene og en strategi for mer markedsorientering. Målet er å kunne konkurrere mer åpent for å tilfredsstille den moderne forbrukeren på en enda bedre måte, med mat- og drikkeprodukter fra Norge.

Skal vi ha en bærekraftig verdikjede for mat og drikke i Norge, er vi nødt til å tenke mer på konkurransekraft. I stedet for store prisøkninger, anbefalte vi moderasjon og edruelighet i vårens jordbruksoppgjør. Det er uheldig å igjen komme i en situasjon med betydelige prisforskjeller mellom Norge og våre naboland. Vi mener det ville være riktig å gi norsk landbruk mulighet til å redusere sine kostnader gjennom strukturendringer, og gjøre det enklere for bønder å øke sin produksjon. Norsk landbruk og næringsmiddelindustri ville dermed bli mer markedstilpasset og bedre rustet til å møte den sterkere konkurransen som vil komme når en WTO-avtale kommer på plass.

I en ny jordbrukspolitisk virkelighet må politiske mål i større grad finansieres gjennom andre virkemidler enn pris, eksempelvis budsjettstøtte. Det er riktignok slik at den jordbrukspolitiske verktøykassen sannsynligvis blir mindre som følge av sluttresultatet av WTO-forhandlingene. Dette gjelder imidlertid kun virkemidler som vil omfattes av avtalen. Verktøykassen inneholder i tillegg virkemidler der WTO ikke har myndighet, som for eksempel skatte- og avgiftspolitikken og juridiske virkemidler. Det er et paradoks at jordbruksoppgjøret, som er en viktig premissleverandør for rammevilkårene til mat- og drikkeindustrien, kun har et ett års perspektiv. Her kan nevnes at Sveits legger fireårige, rullerende planer for jordbruksnæringen.

Industrien tar langsiktige investeringer og trenger derfor forutsigbarhet. Brå skiftninger i politikken er svært uheldig.

En varig reduksjon i prisgapet mellom norske og internasjonale råvarepriser, kan gi økte investeringer i norsk mat- og drikkeindustri. Dette kan snu den negative trenden som har vært i matvareindustrien, hvor andelen av industriens totale bruttoinvesteringer har sunket fra 21 prosent i 2003, til 14 prosent i 2007.

Investeringsviljen forutsetter imidlertid at vi evner å gi bedriftene forutsigbarhet. Perspektivet er gjerne fem til ti år. I et slikt perspektiv blir «tidenes største jordbruksoppgjør» hvert år en svært vanskelig utfordring.

GJESTEN

ROALD GULBRANDSEN G