Giftige produktnyheter

Det fører sjelden til noen bedring, men nå skal jeg gjøre det likevel: Jeg skal klage på journalistene. Jeg er nemlig så grundig lei av alt som er giftig. Ikke minst er jeg grundig lei av å bli sitert på at noe er giftig. Men norsk journalistikk har bare ett ord for produkter eller utslipp som er uheldige for helse eller miljø. Alt er giftig.

Jeg skal ikke spekulere lenge over årsakene. Ordet «gift» er velkjent fra hverdagsspråket. Titler får god stoppeffekt, for gift er passe opprivende og skremmende til å fange leserens oppmerksomhet. Ett kort ord erstatter lange forklaringer av kompliserte sammenhenger som hektiske allroundere ikke gidder å sette seg inn i. Tabloidformatet avspiser dessuten både journalister og kilder med maks fem linjer eller 30 sekunder til begrunnelsen. Da blir det giftig.

Det er selvsagt ikke populært i de kretser å hevde at mediene virker fordummende. Jeg mener heller ikke at det gjelder generelt. Men når det gjelder forståelse for økologi, for sammenhengene i naturen, kjemi og biologi, mener jeg virkelig at norske nyhetsmedier bidrar lite til folkeopplysning. Når fosfater blir til gift, er det fristende å gi opp å formidle noe som helst av naturfaglig art i nyhetsmediene.

Som et utgangspunkt er det viktig å være klar over at de som bare er opptatt av helse, og de som også er opptatt av miljø, snakker forskjellig om risiko og vurderer grader av risiko ulikt. Helsemyndighetene og Næringsmiddeltilsynet har tradisjonelt lagt mest vekt på den kortsiktige risikoen, dvs. faren for akutte helseproblemer. Det innebærer for eksempel at de legger vekt på bakterier og naturlige soppgifter i mat, som har liten betydning for miljøet.

Når vi hører ordet gift, tenker de fleste av oss automatisk på akutte forgiftninger ? det vil si helsefarlige stoffer i så store doser at det umiddelbart får følger for liv og helse. Men det er uhyre sjelden at det er slik giftighet det handler om når mediene bruker giftig i omtale av produkter eller produksjon. Derfor vil helsemyndighetene ofte gå ut og avvise slike påstander om giftighet. Dosene er for små til å medføre akutt fare.

Vi som jobber med miljø lever i en helt annen tankegang. Økologien bygger på en erkjennelse av at menneske er en del av naturen. Ingenting forsvinner selv om vi kaster det, heller det ut eller vasker det bort. Jorda er et lukket system og alt kommer før eller siden tilbake til oss mennesker ? i lufta vi puster inn, det vi har på oss, det vi drikker og spiser. Vi mennesker har satt sammen over 100.000 nye kjemiske stoffer som ikke fantes i naturen fra før. Kjekke å ha til mange formål - men både planeten, menneskekroppen og andre organismer sliter med å takle mange av dem.

I dette verdensbildet er akutt giftighet det minste problemet. Kjemiske stoffer har ulike virkninger i naturen. Her er derfor en tommelfingerregel for å vurdere risiko: Det 10 ganger verre om et stoff ikke bare er giftig i store doser, men også tungt nedbrytbart. Det er 100 ganger verre om stoffet også er bioakkumulerende ? det vil si at det samler seg opp i næringskjeden. De verste ?miljøgiftene? oppfyller de to siste kriteriene. Disse stoffene finnes igjen i blod, i morsmelk og i fettvev - hos mennesker og dyr - i stadig økende mengder.

Stoffene kommer fra mange diffuse kilder; fra vegstøv og drikkevann, fra tapeter og elektriske apparater, gjennom jordsmonn, bananer og rotselleri. Spredningen skjer vel så mye gjennom produkter - når de lages, er i bruk eller er blitt avfall - som gjennom industriutslipp.

Vi kan langt på veg si at en trussel mot miljøet også er en trussel mot helsa. Når vi blir utsatt for de tvilsomme stoffene, øker helserisikoen gradvis og symptomfritt. Når vi merker virkningene, og mener å ha vitenskapelige bevis for hvilke «miljøgifter» som er skyldige, er det som oftest for sent. Eksempler er økt risiko for kreft og allergier, og redusert evne til å få barn. Fordi stoffene etter alt å dømme kan virke sammen med hverandre, og fordi mange av dem akkumuleres i kroppen, kan selv små mengder være helseskadelige.

Derfor er en lang rekke produkter helse- og miljøskadelige, selv om de ikke er akutt giftige. Derfor slåss miljøbevegelsen for føre var-prinsippet, som innebærer at vi skal iverksette tiltak på ren mistanke. Derfor bruker Grønn Hverdag markedsmekanismen for tvinge fram endringer i utvalget av og innholdet i produkter. De verste må bort fra markedet av hensyn til både helse og miljø.

Hvis journalister vil forklare og ikke bare forvirre, må de i det minste forstå og formidle hva som gjør en «gift» giftig.