GMO ? Felles kompetanseutfordr

Leverandørsiden har forsøkt å få til en dialog med handelen om standarden. NBL ønsket dialog med handelens fagansvarlige, mens saken enda var av rent faglig art. NBL ble avvist, handelen ønsket ingen dialog. Når saken kom opp som element i kommersielle kontraktsforhandlinger tok DLF kontakt med sikte på dialog og for å få saken inn i et faglig spor på ny. Handelen ønsket fremdeles ikke dialog.

Den såkalte standarden lider av faglige feil og uklarheter som det hadde vært ønskelig å påpeke. Standarden presenteres feilaktig som et produkt av samarbeid med faglige institusjoner som SNT og Matforsk. Kravet om garantier er urealistisk i forhold til realitetene i verdensmarkedet for råvarer, og ville om de ble gjennomført være i strid med forbudet mot å villede forbrukeren.

Når handelen nært samarbeider om kravene uten dialog med bransjen for øvrig og presenterer det som ultimatum med mulighet for sanksjoner av kommersiell natur er det i strid med god forretningsskikk og kanskje også i strid med reglene for tillatt samarbeid.

Om vi et øyeblikk tar et videre perspektiv på utfordringen, er det ingen tvil om at GMO er en viktig sak. Vi har i de siste årene vært vitne til at de feteste typene er hentet fram i forbindelse med matsikkerhet og etikk. Det er stort mediefokus på dette området, og mange nye utfordringene i vår tid er knyttet til ny teknologi.

GMO er nytt og konsekvensene av teknologien er ennå ikke fullt ut forstått av fagfolkene, langt mindre av den alminnelige forbruker. Det er sannsynlig at genteknologien og GMO vil bidra med viktige fremskritt for menneskeheten. Det er også sannsynlig at det vil oppstå nye problemer av helse- og næringsmiddelfaglig natur. I tillegg kommer de etiske innvendinger og den generelle utrygghetsfølelsen som gjør seg gjeldende blant vanlige forbrukere.

Når vi som bransje skal håndtere slike nye og komplekse utfordringer er det viktig å holde tunga rett i munnen. For det første, må vi ha markedsorientert respekt for forbrukerens rett til både informasjon og retten til å velge på eget grunnlag. For det andre må vi basere oss på kompetanse og faglig seriøsitet. Handel og leverandører har i utgangspunktet felles interesser og utfordringer i dette arbeidet.

Når det gjelder kompetanse er det vel opplagt for alle at industrien, med sitt ansvar for produksjon og produktutvikling, har det i langt større grad enn handelen. Påstanden om at industrien ikke har tatt utfordringen på alvor, faller på sin egen urimelighet. Seriøse merkevarebedrifter lever av sitt renommé og har følgelig sterke interesser knyttet til seriøsitet i GMO-saker.

Vi burde som bransje, i stedet for å konkurrere med myndighetene, slå ring om norske myndigheters troverdighet. Alle parter er best tjent med at myndighetene med SNT i spissen, tar ansvaret for både for politivirksomhet og regelverk for godkjenning, dokumentasjon og deklarasjon på GMO området.

For bransjens aktører er det viktig å se at saken ikke hører hjemme i forhandlinger om kommersielle vilkår. GMO må anerkjennes som en felles kompetanseutfordring for både handel og industri. Utfordringen krever samarbeid, ikke konfrontasjon.